Dagen startet tidlig. Vi møtte på Ahus kl 08. Og vi satt på venterommet sammen med alle de andre som skulle ta keisersnitt den dagen. Jeg ble ropt opp først. Det var først skifting og merking med bånd. Så ble vi fortalt at vi skulle komme raskt inn. Vi var veldig spente. Jeg fikk intravenøst i begge armer. Både sukkervann og antibiotika forebyggende. Det var litt rart å ligge å vente og vite at om en liten stund skulle vi møte ham.
Kirurgen kom inn. En litt rar dame som blunket veldig med øynene hi hi… Hun spurte helt ut av det blå om jeg ikke ville steriliseres samtidig. Det var jo tross alt mitt 3 barn?? Og jeg ble litt paff må jeg si. Hadde ikke tenkt i de baner og ikke trodde jeg det var mulig heller. Det hadde jo bare tatt et par minutter samtidig som de var der inne. Men jeg sa at det hadde jeg ikke tenkt på. Nei da skulle vi ikke tenke mer på det sa hun.
Men plutselig skjedde det noe akutt på operasjonsstuen og vi ble satt i ventekø. Det varte og rakk og timene gikk. Skjønner jo at noen som trengte tiden mer enn meg skulle få det. Jeg (vi) var jo ikke akutt syke. Og kirurgen vår måtte haste av sted til en annen operasjonssal. Så vi fikk en annen kirurg.
Mens jeg hadde ligget og ventet begynte tankene å kverne rundt å sterilisere meg. Det fikk jeg veldig lyst til. Tenk å slippe prevensjon og mer hormoner. Så jeg bestemte meg for å si at jeg ville ha det til kirurgen.
Plutselig ble det vår tur. Da kom nervene plutselig. Vi rullet bort til operasjonsalen og sambo måtte vente ute så lenge. Jeg skulle få spinal bedøvelse først. Det var mange sykepleiere inne på operasjonssalen. Og en anestesilege. Jeg ble spurt om evnt allergier og andre ting som kunne ha noe og si for opersjonenen.Jeg fortalte at jeg ville steriliseres samtidig som de var inne der. Men da sa kirurgen bare at det gjorde ikke sånn “ad hoc”. Så det gikk ikke. Det var papirer som skulle signerers osv. Så det ble ikke gjort. (Nå gikk jo jeg rett i overgangsalder så det hadde jo ikke gjort noe fra eller til uansett). Herfra gikk det som et urverk, veldig på rutine for dem. Og det var veldig godt. Jeg hadde grudd meg veldig for spinalbedøvelsen…gjorde det vondt osv. Men han satte litt bedøvelse først slik at jeg ikke kjente noen ting. Plutselig var det over og jeg kjente ikke bena mine. Veldig rar følelse som kom på sekunder. Da må man legge kroppen sin i hendene på sykepleierne. Derfra gikk det fort. Sambo fikk komme inn og satt ved siden av meg. Han fikk beskjed om å ikke kikke opp i taket da det var speilbildet av opersjonen, sånn hvis han ikke tålte blod osv. Jeg kjente de romsterte mye der nede. Jeg kjente berøring men ingen smerte. De la seg på med full tyngde, noe som var litt ubehagelig. For et øyeblikk der trodde jeg de skulle knekke et par ribben… Han satt visst ganske godt fast så de måtte røske og rive mye. Anestesilegen sto over og fortalte hva som skjedde hele tiden. Plutselig hørte vi et høyt skrik. Da kom alle følelsene. Jeg gråt krampegråt, jeg prøvde å holde igjen men klarte ikke. De la ham inntil kinnet mitt. Jeg fikk ikke se ham så godt fordi han lå på siden min. De la ham til brystet mitt og han sugde litt men det varte kort. De tok ham med seg for å stelle ham. Sambo ble med ham. Jeg skulle sys igjen. Det tok en god halvtime. De brukte stifter fordi de mente det ble penere.
Sambo var hos Emil hele tiden. Han lærte mye om hvordan man stelte ham og matet ham. De var på nyfødt intensiven hele tiden. Jeg var på oppvåkningen. Der slet de med å finne smertestillende som funket. Jeg hadde store smerter. Jeg fikk ikke dra til Emil og sambo før jeg kunne bevege bena og var noenlunde smertefri. De anbefalte å være der fordi på barsel fikk jeg ikke så mye smertestillende. Så jeg ble der mange timer. Emil kom til verden kl 13 og jeg fikk ikke holde ham før kl 20, det var lenge å vente.
Jeg lå på rom sammen med en annen dame. Det var litt slitsomt fordi hun ikke fikk til ammingen og hadde bestemt seg for å klare det. Så det ble mye gråt hos dem. Så jeg sov ikke så godt. Emil sov jo godt og fikk mat gjennom kopp. Så vi valgte å dra hjem torsdag, Emil ble født på mandag.
Håper jeg ikke har glemt noe, det er jo tross alt over 3 måneder siden he he…
Jeg har ikke arvet talegavene av min far, dessverre. Det har i stedet min bror gjort. Pappa kunne bare skrable ned et par stikkord på en serviett så holdt han den talen. Men jeg har så store nerver for å si noe hvis det er fler enn 2 til stede at jeg begynner å grine….ikke fordi jeg blir lei meg men fordi nervene setter seg på stemmebåndene…vet ikke om det er mulig men det føles slik hvertfall. Jeg har hatt lyst mang en gang å si noe men har måttet avstå gang på gang pga nerver. I konfirmasjonen til de store barna mine måtte jeg gi manus til bror eller sambo da jeg ikke klarte å gjennomføre. Så når jeg slår i glasset nå blir stemningen nermest begravelsesaktig ha ha…for da tenker folk at nå går det til helv… he he ;-D
Men på lørdag da broren min fylte 40 hadde jeg bestemt meg. Da skulle jeg klare det. Holdt på å knekke men klarte utrolig nok å fomle meg gjennom. Han fikk jo bare småstikk da, for å være litt atal hi hi. Kunne ikke gå stien med godord for da hadde jeg knekt…;-P Men jeg er uendelig stolt over å endelig ha klart å holde en tale.
Jeg har fått bil av sambo. Og jeg er så fornøyd…en Golf stasjonsvogn 2015 modell. Han ville jeg skulle ha en sikrere bil når jeg kjørte rundt med verdifull last <3 Det er til og med massasje i ryggen på sjaførsetet…utrolig digg.
Nå er det full planlegging til dåp om 2 uker. Klær, mat, pynt, duker, sy navn på dåpskjolen…og mye mer. Det går i ett smell hele tiden. I dag var vi strømmen for å se om vi fant helium ballonger…og det gjorde vi he he ;-P
Også har jeg en plan…men noen som kommer leser bloggen så det kan jeg ikke røpe ennå. Det skal jeg skrive om etter dåpen hvis jeg får det til. Det begynner å haste med å få laget alt. Wæææ tiden strekker ikke til…
Også har jeg lovet å skrive om fødselen, det skal jeg. Hadde helt glemt det. Det kommer hver dag som helst, før jeg glemmer alt som skjedde.
På onsdag var vi på 3 mnd kontroll. Nå veier han 6525 gram og er 64 lang. Han fikk 3 vaksiner. 2 sprøyter i låret og en i munnen. Han hadde skreket hele dagen og var veldig utilpass. Når vi ankom helsestasjonen ble det ennå værre. Jeg blir jo helt svett. Men inne hos helsesøster sjarmerte han henne i senk…vi sto som spørsmålstegn og skjønte ingenting… Alt var fint med lille Emil vår <3
Han føles helt som min egen. Har ingen tanker om at jeg ikke er den “riktige” mammaen hans. Vi vil være helt ærlige med ham når han kan forstå det hele. Det skal ikke komme som noe sjokk i voksen alder. Jeg leser om ungdom som plutselig har fått vite det når de er voksne og da har det blitt helt feil for dem. De blir på søken etter hvem som er deres opphav. Og det forstår jeg godt. Jeg sier ikke at Emil aldri vil lure på hvem han ligner på eller hvem som er opphavet hans. Men kanskje blir det lettere når vi har fortalt litt og litt fra tidlig alder. Dette er jo bare noe jeg tror, og jeg kan selvsagt ikke henvise til noe litteratur om dette. Men vi velger å gjøre dette på vår måte. Og måtte det gå bra for lille Emil’n vår. Jeg har båret ham frem og det er jeg som er mammaen hans 😉 De som ikke vet det er eggdonasjon sier han ligner på meg, og jeg koser meg med det 😉 Og han skal få vite hvor ønsket han var 😉
Han må ha kosekluten sin når han skal sove. Den vil han helst ha helt over ansiktet. Og alle rundt får helt hetta og tror han ikke får puste. Men det får han. Og når han har sovnet godt så letter vi litt på den så det går fint.
I dag har vi vært å kjøpt reiseseng og junior dyne, marius trekk og laken. Vi kjøpte også et lite ullpledd med fantorangen i grått. Veldig fint teppe.
Nå er ikke søvnrytmen slik den var for noen uker siden. Han våkner i 4-5 tiden på morgenen hver dag nå. Og det er tidlig. Jeg tar ham med ned i første etasje for å ikke vekke alle i huset. Så prøver jeg å sove litt på sofaen igjen når han sover men det blir bare superkorte lurer så mor er trøtt for tiden.
I går var han 12 uker. Tiden går så altfor fort. Nå har rutinene begynt å komme. Han legger seg rundt 21 tiden og sover til ca 06. Og det er vi fornøyd med. Så deilig å få litt tid på kvelden som jeg kan få gjort litt ting. Men mest av alt slappe av uten å tenke så mye på at han blir vekket av noe bråk. Gjennom dagen kan han ha en langdupp på ca 2 timer, men noen dager er det bare smådupper hele tiden. Det er litt slitsomt da han blir veldig sutrete. Men når jeg leser hvordan andre har det så er jeg heldig. Noen må ut og kjøre bil i flere timer for å få de til å sove. Det trenger ikke vi. Vi har “Musa” en sutteklut som vi legger over ansiktet så sovner han med en gang. Han er grei å ha med på tur, litt mye styr med vann og mat osv men det går greit.
Til helgen fyller bror min 40 år og da skal svigers passe ham. Gruer meg litt, fordi de er ganske gamle og hører dårlig. Men det går nok fint, går sikkert mye bedre enn jeg tror. Vi drasser med oss Baby Brezza ned så blir det lett for dem. Jeg må ut på fredag og kjøpe reiseseng og større dyne.
Jeg går jo ikke ned i vekt, men bare opp..:( Kan være flere medisiner jeg har begynt med) men når jeg i tillegg bruker godterier som lykkepille så går det slik. Men klarer meg uten å spise noe brus eller godterier før kl 15. Det er et lite mål jeg har satt meg og det klarer jeg så og si hver dag.
På søndag var jeg ute på den første skikkelige sykkelturen alene. Det var så deilig. Ble 3 mil. Akkurat passe for meg nå. Styrketreninga hjemme hadde hjulpet faktisk. Hadde fine bein nesten hele veien.
I morgen skal vi på “Sterk mamma” trening på Spenst. Det blir spennede å se hvordan det går. Han pleier ikke å være spesielt samarbeidsvillig på slike ting og jeg blir superstressa når han setter igang grininga… Noen timer etter det skal jeg på ny sykkeltur med ei veninne som er i storform om dagen, så det blir tøft. 2 økter på samme dag.
Når det kom til kjole til 40 års lag, var det mye styr. Først kjøpte jeg en Gant kjole som var rett (altså ikke innsvingt). Men synes ikke det var helt innertier. Så bestilte jeg meg 3 kjoler på Boozt (veldig dyre). Men alle tre ble sendt tilbake. Kan ikke gå med kjoler som fremhever magen, da får jeg helt kula. Ser jo 6 mnd pregnant ut ennå. Så da ble det Gant men kjøpte meg nye sko da, Michael Kors, blå. Har ikke kjøpt meg pensko på 7 år (JA du leste riktig). Jeg går jo nesten bare i joggesko eller andre flate sko. Så synes det var greit nå.
Kjøpte også et belte hvis jeg smetter inn i noen gammelt hold inn skrap jeg har liggende ha ha ;-D
Koselig at så mange fortsatt er innom bloggen hver dag for å se om det kommer noe nytt 😉
Lille Emil er snart 12 uker. Det har gått så fort. Han har allerede begynt med tenner. Forrige uke gråt han mye og var utrøstelig. Han likte når jeg stakk en finger i munnen hans med suttekluten. Da tygde han som bare det. Jeg så ikke noe til hevelser i munnen men i dag ser jeg det. Det er veldig tidlig. De sier det skal kommer mellom 6-8 mnd. Men variasjonene er store. Mine store barn fikk også tenner tidlig.
Vi har ikke fått noen rutiner på soving men han sover mange dupper i løpet av dagen. Han har som regel en langdupp som kan vare opptil 2 timer. Men han sover hele natten nå. Sånn fra ca 21 til 05-06. Det er utrolig deilig når vi kan legge ham for kvelden og få en time eller to med voksen tid.
Mor merker til tider at mangel på søvn får frem tigertennene he he. Jeg har vært en del alene fordi sambo har vært på mange sykkelritt i august. Men når det endelig var min tur til å trene var jeg for sliten. Men det kommer seg nok når jeg lærer meg til å sove når Emil sover.
Nå er det snart dåp, noe som opptar hodet til mor. Det må jo være perfekt må vite ha ha….
Mon tro om jeg kommer inn i bunad… Jeg prøver å trene hjemme med litt vekter men rekker ikke så mye da Emil som regel våkner før jeg er ferdig. Godtesuget er enormt så klarer ofte ikke motstå godteskuffen. Kanskje jeg bare må innse at jeg er for gammel til å ha kropp som en 30 åring ;-P
Brodern fyller straks 40. Og da må jeg ha ny kjole. Det er jo et digert problem. For der jeg før kunne bare kjøpe str 36/38 og den satt som støpt må jeg nå opp i str 42, både fordi jeg har blitt større over skuldre og over mage. Ingen hold-in i verden klarer å holde inne dette her ha ha Nei jeg må bare innse at jeg ikke klarer å slanke meg. Jeg står fortsatt på stedet hvil med 15 kg for mye.
I tillegg har jeg klippet håret kort, noe jeg angrer bittert på. Ser ut som ei gammal kjærring…. Men det vokser jo ut igjen da….om et år eller to he he
Svettetoktene ble borte med østrogen. Det var såååå deilig.
Nå ligger Emil og sover i putekroken med suttekluten godt truket nedover ansiktet. Sover best slik. Men jeg går ikke fra med den helt over.
Jeg klarer ikke la være å stresse over magen min. Klarer ikke kose meg for jeg er livredd for å aldri ha midje igjen. Jeg burde jo ikke tenke på dette nå. Såret har grodd kjempefint og har heller ingen smerter. Jeg har gått lange turer hver dag i hele sommer. Men når ikke vekten rikket seg, begynte jeg med styrketrening. Tar selvsagt ikke noen øvelser med økt bukpress, slik som markløft eller vanlig situps. Er jo redd for å få brokk. Det vil jeg jo ikke ha. Men tenker konstant på om “magehenget” kommer til å trekke seg inn igjen. Jeg vet det er tidlig, men synes det skulle vært litt bedre nå. Jeg har bare et par bukser som passer, og de må jeg stappe magen nedi, noe som gjør vondt etter noen timer. Magen er jo helt rød og krøllete når jeg tar den av…
Alle sier det er for tidlig med trening etter 9 uker men jeg klarer ikke å sitte å vente på at noe skal skje. Klart alder har sikkert noe å si her. Hjelper jo ikke akkurat på at jeg snart blir 48 år…
Dette er sååå irriterende…
MEN noe veldig positivt er at progynova virkelig har kicket inn. Nå er det minimalt med svette. Litt på formiddagen, men det er sikkert bare fordi det er et lite dropp før jeg tar ny tablett. I kveld ahr jeg ikke hatt en eneste svettetokt….gud så deilig.
Det sies at østrogen kan gi ekstra bukfett…ja ja kan ikke få i pose og sekk dessverre….
Her er alt bare bra med Emil. Han er veldig snill. Ting har roet seg veldig nå. Vi kaver ikke så mye lenger. Smått har rutiner kommet litt på plass. Det er lettere og lese hva han vil og trenger. Han sover ganske mye nå, og lenger om gangen. Da får mor gjort litt annet også. Han liker det lunt, med dyna tett inntil seg og nesa si 😉 Ja vi har allerede begynt med sutteklut. En myk mus som han gnir mot nesen, da får han sove med en gang.
Han er blitt stor gutt. Veier nå ca 5 1/2 kg. Han har begynt å smile masse, og masse godlyder (prøver å fortelle oss masse) 😉 Han er nå 60 cm lang 😉
Mor er det værre med… Jeg har vært fryktelig plaget med svette. Jeg har slitt helt siden fødsel. Det er ikke bare litt, jeg er kliss klass våt hele døgnet. Noen har nattesvette noen uker også ferdig med det. Men her er det hele tiden. Noen tenker sikkert at jaja litt svette må man tåle. Men dette er helt crazy. Måtte klippe håret kort. Orket ikke ha hår i nakken lenger og det er ganske drastisk synes jeg da..
Så i går kveld sendt jeg en melding til Huseby om gode råd. Jeg har jo ganske mange symptomer på overgangsalder så mistenkte det. Jeg har jo utsatt dette i noen år. Så nå kom det med et smell når all medisinering stoppet. Jeg har svette, ødem, konsentrasjonsproblemer, synsforstyrrelser og er ekstra sliten. Han svarte kjapt at mest sannsynelig trengte jeg substitusjon. Jeg har jo sagt at jeg aldri ville ta en hormontablett igjen men dette er rett og slett ikke overlevlig. Han foreskrev Progynova. Jeg spurte om det var trygt etter å ha spist store doser med disse tablettene i mange år nå. Men det var visst uproblematisk. Så da dro jeg sporenstreks inn på apoteket i går kveld og kastet i meg en tablett. Nå håper jeg virkelig at dette demper det noe. Er så lei av å være dryppende vår hele tiden. Altså svetten renner i ansiktet. Jeg er helt sår av å tørke meg rundt munn og under øynene. Det så ikke ut til å mildne noe heller så var ikke noe vei utenom. Har ikke brukt sminke på 9 uker, føler meg skikkelig utilpass nå 🙁
Vekten står fortsatt stille… Men nå har jeg kommet igang med styrke hjemme. Hver eneste dag tar jeg 45 min styrke med tunge manualer. Håper det snart vil vises litt på buksene hvertfall. 😉
De ventet lenge men i kveld kom de med storm. Men jeg klarte å vente til sambo var ute av huset. Ja nå sliter jeg plutselig. Det er vel hele sulamitten som biter meg i rumpa akkurat nå. Hele den lange reisen, usikkerheten, redselen, alle vondtene…ja alt. Det har vært MYE besøk her og jeg har ikke fått ro til å finne min plass. Selv om jeg har gjort dette før ble det plutselig veldig tungt i dag, eller det har vel brygget opp i noen dager nå men jeg har ikke villet innrømme det for meg selv.
Sambo og jeg har også gått tett oppå hverandre i 5 uker nå og det er nok litt lenge i denne situasjonen. Vi trenger alle litt space innimellom.
Og inni hodet mitt i slike situasjonen blir det krise…tenker alle mulige situasjoner som kan skje. Plutselig fikk jeg panikk for å bli alene med lillegutt fordi sambo ikke ville mer…det har ikke vært noe som helst tema men inni hodet mitt krisemaksimerer jeg 🙁
Jeg er redd for å få fødselsdepresjon. Men nå handler vel alt bare om at jeg er på felgen. Jeg spør aldri om hjelp (klarer bare ikke). Det å fremstå som den perfekte mor, samboer og kjæreste tar på. Ingen klarer det i lengden. Men jeg prøvde lenge. Og ville gjerne at alt skulle se perfekt ut og det plagde meg virkelig mye at alle så hvor rotete vi hadde det hos oss.
Nå er det bare å håpe på at dette går fort over. Og at vi kommer ut av dette med kjærligheten i behold <3
På mandag var Emil 4 uker. Han har slitt med mye vondt i magen og sovet lite i det siste. Det betyr at mor er ganske sliten. Han vil ha mat hver annen time. Og han bruker laaang tid med flaska. Så jeg sitter mye i sofaen oppbundet med Emil og flaska. Vi har gått noen lange turer. Vi har gått flere 9 kilometers turer. Hjem til oss er det mye oppover så det er slitsomt med tung vogn. Etter mange uker med mye vondt i såret på magen går det nå mye bedre.
I går var vi på første barselgruppe på helsestasjonen. Det var 7 barn der, alle født i juni. Men Emil viste seg fra den mest usjarmerende side….han skrek hele tiden og ingen hørte hva som ble sagt. Så jeg bare valgte å dra hjem. Han gråt og var veldig utilpass i hele går. Helsesøster sa vi burde bytte morsmelkerstatning. Men det gjorde det ennå værre. Så i dag var det tilbake på NAN. Og i dag har han sovet så godt nesten ustoppelig. Lurer litt på hvordan natten blir nå…kanskje han blir våken hele natten….
Jeg må si jeg er full av beundring for de som står i kolikkbarn i flere måneder for det er jammen slitsomt. Håper han ikke fortsetter slik som den siste uken har vært.
Man skal tidlig krøkes for stor pottis spiser skal bli he he….. (Vi elsker pottis he he)
I kveld har han sovet på favorittputa si hele tiden 😉 Han er jo så søt når han sover hi hi 😉
Nå skulle ikke dette bli noe mammablogg, men jeg har ikke helt funnet overskudd til å avslutte bloggen.
Jeg hadde glemt hvor sliten man blir av å ha en nyfødt i hus. Mangel på søvn kan virkelig ødelegge hvem som helst. Lille Emil tar all min energi og tid. Ammingen har gått i vasken. Jeg ammet og pumpet til jeg ble helt utslitt men melken bare forsvant. Så nå får han bare morsmelkserstatning.
Alt gikk ganske greit helt til for et par dager siden. Han var så snill og bare sov og spiste. Men så plutselig snudde det. Den ene natten etter den andre ble søvnløs. Han ville ha mye mat så det ble mye mating mellom 24 og 06. Han sovnet ikke helt mellom hver gang heller. Lå og klynket hele tiden. Og jeg ble holdt våken hele tiden. Etter kl 4:30 måtte jeg bare stå opp og det ble så og si ingen søvn etter det. Og det er overveldende slitsomt med så få timers søvn. Sambo beordret meg i seng midt på dagen og jeg måtte motvillig ta igjen litt søvn.
Så dagene går med til å gi flaske, rape, skifte bleie og vaske og sterilisere flasker.
Jeg har begynt å få til å går tur. I dag måtte jeg bare legge ham i vogna og gå en lang tur for å få ham til å sove. Jeg trengte gåturen og han trengte søvnen. Han sov helt ned til Fetsund og hjem igjen.
Vekten har begynt så smått å bevege seg nedover men det går sakte.
Dette innlegget begynte jeg på i går. Men orket ikke fullføre da Emil skulle legge seg og da må jeg også legge meg for å få litt søvn.
Dagen i dag har vært litt rar…og veldig klønete…;-P Vi gikk tur til Fetsund lenser, og på vegen dit snubla jeg i ingenting og gikk på tryne i asfalten. Slo meg en del men gikk bra. Vel hjemme skulle vi lage hamburgere, sambo skulle snu en stor burger i panna og mistet den ned i det varme fettet som sprutet over hele armen min og over den nye kjolen min. Stakkar han ble jo kjempelei seg. Det var jo et uhell som kunne skjedd hvem som helst. Nå har jeg fått kjølt det ned og smurt med smertestillende krem. Det hjalp masse.
Nå håper jeg at Emil klarer å snu døgnet litt selv. Han sover jo hele kvelden men skal ha veldig ofte mat gjennom natten. Men han er jo bare 3 uker i morgen så får gi ham litt tid 😉 I natt fikk han mat kl 01, 03 og 05…det blir jo litt slitsomt for alle i lengden ;-P
Vet ikke helt når neste innlegg kommer. Må vel avslutte på et tidspunkt, men må bare finne en dag som jeg har overskudd til å finne de rette ordene.
