Jeg er 45 år, driver med prøverørsforsøk i Danmark da min samboer ikke har barn. Denne prosessen er fryktelig slitsom både fysisk og mentalt. Vi holder oss godt i form ved løping, sykling, orientering og ski. Sambo er over snittet godt trent, mens jeg var godt trent for et par år siden. Men denne prossesen gjør at man blir veldig sliten av alle hormonene man stapper i kroppen. Jeg trener nesten hver dag i perioder, men så kommer tiden etter egginnsett og da må jeg ligge på sofaen i 14 dager og ruge. 😉 Da er det sinnsykt hardt å komme opp av sofaen igjen. Og kiloene bare renner på fordi man spiser like mye selv om man ikke trener….:-P Men får se på dette som et prosjekt og at målet er komme skikkelig tilbake i form når alt er ferdig, hvis vi lykkes…;-)
Vi løper mest i skogen, hver søndag formiddag hele året løper vi langtur med en lokal turlangrennsgruppe, ca 14-15 km i rolig tempo.
Jeg vet at kroppen min responderer veldig bra på hard styrketrening og intervall. Jeg har shapet kroppen før på veldig kort tid, med mye tid i styrkestudioet går det cm vekk fra kroppen i rekordfart, så jeg vet oppskriften…bare å få den ut i livet. Enn så lenge må jeg løpe og sykle.
Blir jeg ikke gravid…blir det hvertfall masse sykkelritt neste år og full gass 😉
Jeg lurer på hva alle vil si hvis vi lykkes med prosjektet vårt 😉 Vi sier til oss selv at det kan vi ikke tenke på, hva vi gjør er vår “business”… Men det er klart at mange kommer til å ha mange meninger om vårt valg, og sikkert mange veldig negative, jeg vet jo at veldig mange kommer til å synes dette er veldig koselig også. Jeg er en person som bryr meg veldig om hva andre tenker om det jeg gjør, så jeg prøver å stålsette meg og forberede meg på det negative.
Jeg har jo fått smake litt på det da jeg skulle fortelle det til min mor…hun var IKKE positiv. Hun synes dette var noe ordentlig tull!!! Det ble mye sinne og tårer på veg hjem. Hun verken spør hvordan jeg har det eller hvordan det går i behandlingen. Det er akkurat som om hun tror det vil forsvinne bare vi ikke snakker om det. Tror hun håper vi ikke får det til 🙁
Jeg må si jeg grugleder meg til dagen vi slipper bomben (hvis vi lykkes).
Hvis det blir positivt denne gangen, er vi ca 11 uker på julaften, men vet ikke om jeg orker å ødelgge julaften ved å fortelle det da…men det er langt frem i tid. Kanskje kommer vi aldri dit, men jeg tenker på det hver dag.
Hei alle sammen 😉 Tiden etter siste forsøk har vært travel, men det har vært godt også for da får ikke tankene gnage så mye. Alle som har vært gjennom en litt lengre forsøksperiode vet at dette er fryktelig slitsomt..fysisk og psykisk. Vi må reise langt hver gang og det tar på, selv om vi prøver å kose oss når vi er i Århus.
Jeg sliter veldig med en nedslitt nakke så jobber ikke helt fullt for tiden, det er helt greit (har aldri vært sykemeld før i mitt liv)…har ikke dårlig samvittighet for det når jeg nå om noen dager fyller 45 år. Men det får meg også til å tenke at dette kommer til å bli slitsomt både mer prøving, svangerskap (hvis vi får det til), og småbarns tid. Men vi er i knallform begge to sånn treningsmessig. Vi kan løpe 2 timer i skogen uten problem, vi sykler 4,5,6 og 7 mil. Og vi gjør det ofte….;-) Jeg elsker turene med min kjære. <3
Nå har jeg begynt på nesespray igjen (den forhatte nesesprayen) som gjør at det kommer ukontrollerte svettetokter….men det roer seg ned når sprøytene begynner om noen 1 uke eller noen slikt…jeg begynner på sprøyter (Menopur) den 8.10, det blir spennende for da vet jeg at ikke er lenge til vi drar.
Jeg har regnet ut at uttak blir rundt 20-21 oktober og det er ikke lenge til 😉 Dr:Huseby sa at alt så fint ut, det lå noen fine egg i startgropa og slimhinnen så tykk og fin ut. Vi har bestillt både microinseminasjon (hjelper sædcella inn i egget), og AHA hatching (de etser et lite hull på egget så det skal feste seg lettere) så da blir det spennende.
Jeg har også tatt steget fra å ha langt hår til å klippe meg kort….væææh ;-D ;-D Det var deilig men veldig uvant…sparer sikkert ut igjen 😉
