De ventet lenge men i kveld kom de med storm. Men jeg klarte å vente til sambo var ute av huset. Ja nå sliter jeg plutselig. Det er vel hele sulamitten som biter meg i rumpa akkurat nå. Hele den lange reisen, usikkerheten, redselen, alle vondtene…ja alt. Det har vært MYE besøk her og jeg har ikke fått ro til å finne min plass. Selv om jeg har gjort dette før ble det plutselig veldig tungt i dag, eller det har vel brygget opp i noen dager nå men jeg har ikke villet innrømme det for meg selv.
Sambo og jeg har også gått tett oppå hverandre i 5 uker nå og det er nok litt lenge i denne situasjonen. Vi trenger alle litt space innimellom.
Og inni hodet mitt i slike situasjonen blir det krise…tenker alle mulige situasjoner som kan skje. Plutselig fikk jeg panikk for å bli alene med lillegutt fordi sambo ikke ville mer…det har ikke vært noe som helst tema men inni hodet mitt krisemaksimerer jeg 🙁
Jeg er redd for å få fødselsdepresjon. Men nå handler vel alt bare om at jeg er på felgen. Jeg spør aldri om hjelp (klarer bare ikke). Det å fremstå som den perfekte mor, samboer og kjæreste tar på. Ingen klarer det i lengden. Men jeg prøvde lenge. Og ville gjerne at alt skulle se perfekt ut og det plagde meg virkelig mye at alle så hvor rotete vi hadde det hos oss.
Nå er det bare å håpe på at dette går fort over. Og at vi kommer ut av dette med kjærligheten i behold <3
Kjære deg, barseltårer er vanlig, bare for å trøste deg litt 🙂 Det å ikke føle at man strekker til er vanskelig og vondt. Jeg er sikker på at du strekker til på alle måter, men at dine tanker nå er en reaksjon på alt dere har vært igjennom i lang tid – og det er ikke lite.
Jeg ville snakket om det som plager deg, gjerne med din samboer, men kanskje også med noen helsefaglige (feks helsesøster), for å unngå at det blir mer dyptgående.
Du har lov å si nei til mye besøk, for det tar mye energi. Det er så typisk at alle vil komme å se den nyfødte med en gang, for så å “bli borte”. Faktisk så er det mye hyggeligere å se babyen når den er blitt større og mer våken 👍
Prat om det som plager deg, og forsøk å finne tid til litt alenetid, det er gull verdt ♥️
Sender deg en god klem. Kjenner de følelsene. Var der jeg og. Men d er som du sier, du er så utrolig sliten. Så mitt råd til deg. Om du klarer. Sett lista lavt. Gjør kun d du absolutt må, av andre ting enn å ta vare på deg selv og Emil. Sov når han sover. Tenk at dette er unntakstilstand ,det går over, d blir bedre. Dette er kjente råd, men noen ganger må man bare si d til seg selv likevel. Jeg er også slik at jeg får meg ikke til å be om hjelp. Jeg vil gjerne hjelpe andre,men vanskelig be om hjelp selv. Prøv tenk en dag i gangen. Og si til deg selv, dette skal gå fint. Selv om du ikke tror på ordene så si de om og om igjen til deg selv. For d er utrolig hvordan en kan snu tankegangen sin selv . Masse gode tanker og styrke klemmer fra meg til deg.
Synnøve: Takk <3 Tenk at tårene renner bare av en slik melding på morran 😉 Tusen takk for gode ord <3
Glad mamma: Takk for at du alltid orker å komme med oppmuntrende ord…de betyr enormt <3
Gi deg selv tid og rom til å hente deg inn igjen, kjære deg <3 Når man er utkjørt, kommer katastrofetankene, og da er det bare søvn som hjelper. Husk at du ikke bare har vært gjennom et svangerskap, men årevis med prøving og spontanaborter i forkant, så du har lov å være enda mer sliten enn den jevne barselkvinne. Om det blir alvorlig, kan sambo i verste fall få sykemelding for å avlaste deg, men dette kan du helt sikkert få råd om av helsesøster. I barseltiden er det mer enn lov å være egoistisk.
Hei! Huff da, sender deg trøstende tanker. ❤️
Fertilitetsturisten: Du har rett i alt dette 😉 Tenker mye på deg om dagen <3 Håper du har det greit etter forholdene 😉 Håper vi sees snart 😉
Jeg har hørt at vi “slitere” oftere får fødselsdepresjon enn andre, pga den lange veien vi har måttet gå for å få barn. Man har strevd og kjempet i årevis kanskje, og når man da endelig sitter der med belønningen i armene og man kan senke skuldrene og skal slappe av og nyte babyen kan det fort bli en krasjlanding. Det er helt normalt å føle som du gjør. Snakk med noen hvis det blir for ille, er mitt råd. Klem ❤
Ellen: Er nok noe i det ja 😉 Har kanskje klart meg over den værste bøygen nå…får vi håpe 😉