Forrige mandag var jeg og tok behandling for migrenen min. 30 stikk i hodet. Det skulle bli bedre innen 5-10 dager. Men på torsdag ble jeg skikkelig dårlig etter jobb. Fryktelig hodepine. Det fortsatte på fredag. Ingenting av mine medisiner hjalp. På fredag ringte jeg legen og fikk beskjed om at det var vanlig å bli værre før man ble bedre. Men de kunne ikke si hvor lenge det ville være slik. Lørdag var også ille. Men søndag ble bedre. Mandag i dag ble ennå litt bedre men ikke helt bra ennå. Jeg har jo en forventning og et håp om å bli helt fin og at det skal vare i 3 mnd 🙂
En bonus er at jeg ikke har noen sinnarynke lenger 😉
På lørdag var jeg på spa. En gave som jeg fikk av min kjære datter til morsdagen. Vi var på Artesia spa på Grand Hotel. Vi hadde behandling i samme rom. Jeg fikk en nydelig massasje på ryggen og bakside ben. Jeg var helt i himmelen. Så gikk vi på shoppingrunde i Oslo og avsluttet med litt mat på Olivia på Østbanehallen. Vi hadde noen veldig koselige timer sammen. Jeg er overlykkelig over at hun vil bruke lørdagen sin sammen med meg <3
Da har jeg følt meg som nålepute. 30 stikk med botox i ansikt, hode, nakke og skuldre. Jeg grudde meg kjempemye, men det var veldig små nåler. Hun brukte bare 2-3 min på alt sammen. Det gikk veldig fort. Hun satte mellom brynene, over brynene, i hårfestet, i kjeven, tinningen, nakken og ut på skuldrene. Men virkningen kunne ta fra 5-10 dager å komme igang. Jeg kunne få litt forkjølsessymptomer samme dag. Jeg fikk ikke lov å løfte tungt samme dag, ei heller vaske håret så da utgikk trening før jobb. Dette er jo mot migrene og ikke en skjønnhetsbehandling.
Hun sa jeg måtte være tålmodig, da det kom til å bli bedre for hver gang jeg tok behandling. Og det går 12 uker mellom hver gang. Tok man det for tidlig kunne man utvikle antistoffer mot botox og det er jo ikke særlig lurt.
Som vanlig når min smerte kommer opp sitter gråten løst. Sikkert fordi jeg er veldig sliten av det. Så jeg begynte selvsagt å gråte når jeg skulle fortelle om det. Nakken er nå veldig stiv, men jeg kunne ta smertestillende som vanlig.
Men nå er det bare å vente på resultatet. Håper veldig på en bedring 😉
Denne ventetiden er veldig slitsom. Den drar ut all energi fra meg. Jeg har jo bare dette i tankene. Jeg klarer ikke fokusere på NOE annet enn denne prosessen. På jobben klarer jeg ikke å fokusere. Det er egentlig helt krise. Jeg føler jeg gjør en dårlig jobb fordi jeg ikke klarer å tenke på arbeidsoppgavene mine. Jeg klarer ikke planlegge noe frem i tid. For jeg tenker jo bare på at jeg skal noe helt annet om en stund. Jeg har jo kjempedårlig samvittighet for å være 50% sykemeldt. Denne prosessen har jo ikke akkuart hjulpet på helsen. Og jeg kjenner jo at jeg fungerer bedre med litt kortere dager. Etter 5 timer på jobb er jeg helt utslitt. Smertestillende tabletter har igjen blitt min hverdag. Men når jeg jobber litt mindre orker jeg å trene nesten hver dag og det er så deilig fordi når jeg blir varm i kroppen forsvinner smertene. Jeg har jo hatt hodepine og vondt i nakken i 15-20 år. De siste 10 årene med hodepine hver eneste dag….
Men på mandag skal jeg har Botox i hodet og nakken. Jeg kjenner at jeg gruer meg litt til 30 stikk rundt om kring. Men jeg har kanskje noe høy forventning til smertedemping. Blir spennende å se 😉
Jeg har tatt frem skiene igjen. Fikk en skikkelig fin skitur helt alene. Og det var skikkelig gøy da føret var knall og skiene likeså. Jeg fikk opp farten og det var veldig gøy og merke at kroppen hadde en veldig god dag.
Det ble 13 km før jeg måtte forte meg å hente sønnen på toget.
Men når jeg skulle bli med sambo og gå på vannet på Hvalstjern i går kveld var det litt værre. Det var klinkis i sporet og det var best å stake. Jeg har verken krefter i armene eller teknikk så gikk tom for krefter. Så det ble bare 8 km. Sambo gikk “litt” fortere en meg he he…så han gikk 15 km på like lang tid ;-D
I dag skulle jeg også gå på ski men dørstokkmila er veeeeldig lang i dag…så vi får se om det blir løpetur eller skitur ;-P
På fredag fikk jeg besøk av min kjære datter. Hun hadde med vakre roser og et nydelig kort. Der sto det at vi skulle på spa sammen. For en lykke <3. Jeg elsker at hun vil tilbringe tid med sin gamle mor ;-D Så neste lørdag skal vi på Spa i Oslo og jeg gleder meg sånn. 😉 Resten av fredagskvelden koste vi oss med god mat og pottis som er det beste hun vet ;-D
Morsdagen (søndag) gikk vi fra middagsbord til middagsbord og kakebord til kakebord. Gudskjelov hadde vi løpt en lang tur på morran ;-D Alle skulle få sitt ;-D Og dagen ble kronet med finale på Farmen kjendis. Blir litt tomt uten disse fine flotte folka på skjermen 😉
Så var det Valentine i dag. Jeg var kjempetrøtt og i halvsvime når jeg stupte ned i truseskuffen på badet, og jeg skjønte jo ingenting da det var masse store hjerteformede ballonger nedi der. Og flere gaver med kjempekoselig kort.
Sukkertøy og ladekabel til min nye iphone 7 😉
Når jeg åpnet skapet over vasken, datt det ut flere ballonger ;-D
Han er jo veldig oppfinnsom må jeg si da. Jeg hadde laget en kjedelig pakke, med kjærlighet på pinne (det beste han vet) og smurfepastiller. Jeg hadde laget et dikt til ham da…kjærlighetsdikt he he Også har jeg bestillt bord på BigHorn Steak House neste fredag. Da skal vi kose oss sammen <3<3<3 Kanskje blir det kino også 😉
De fant ingen synlige tegn til misdannelser. Grunnet maserasjon (oppbløtning av vev) var det veldig vanskelig å finne svar. Men de kunne kanskje se at den høyre nyren/nyrebekkenet var noe forstørret.
Men nå trodde de at det var en liten jente ♥♥♥ Der kan man altså se hvor like gutt og jente er på dette tidspunktet.
Det var trist å lese om det, men samtidig godt å få svar. Da har vi ikke gjort noe galt i alle fall. Vi har bare vært uheldige som de sa.
Det er en dag til ettertanke, men også en dag til å gå fremover på. Et kapittel i eventyret er over, og vi kan starte et nytt. Men hun vil selvsagt alltid ha en plass i hjertet mitt.♥
Vi tok en løpetur til naturreservatet på baksiden av fjellet. Ned til Beverriket. Flotte demninger og “avspiste” trær. Det ble 9 km i bratt terreng…veldig bratt ;-P
Sambo hadde gjemt seg bak noen trær og filmet meg mens jeg kom løpende. Jeg ante fred og ingen fare, men der lå luringen og filmet ;-D
Jeg ser at filmen ikke virker og jeg får det ikke til dessverre 🙁
Jeg sender ham litt i forveien da formen min er begredelig. Disse betablokkene er noe herk. Orker jo ikke løpe noenting før jeg må gå. Litt motstand og kroppen sier bare nei nei…. Jeg har begynt å trappe ned så skal bli godt å slippe de snart. Når ikke pulsen går opp vil jo heller ikke kroppen kvitte seg med melkesyre og du stivner totalt. Man får heller ikke noe nytte av forbrenningen etterpå da pulsen ikke går opp, så kiloene bare renner på. Nå er jeg så feit at jeg ikke kommer inn i noe klær 🙁
Hodepinen og nakkesmertene er tilbake. Det er veldig synd da det startet så fint etter besøket hos nevrologen. Hun skal ringe meg på torsdag, så da får vi høre hva hun mener. Håper jeg får rask time til botox. På mandag skal jeg ta MR av hode og nakke. Det blir spennede å høre om det har blitt noe forandringer siden sist.
Barcelona venter på svar fra obduksjonen. Men jeg vet ikke når det kommer. På nett fant jeg ut at det kunne ta lang tid. Men Huseby sa at vi kunne vente på svar rundt månedskifte januar/februar. Men det går ikke an å mase på slikt. Det blir vel ikke prioritert akkurat.
Jeg tenker faktisk på den lille gutten som satte spor i hjerte mitt hver eneste dag. Jeg angrer bittert på at jeg ikke tok bilder av ham. Men jeg følte det så makabert å ta frem mobilen og ta et bilde der og da. De tre minuttene ble så altfor korte. Minnene så altfor få. Jeg kunne trengt et bilde av ham nå. Man glemmer detaljer så altfor fort. Men gjort er gjort. Når han er ferdig obdusert blir han lagt i en fellesgrav på Stalsberg gravlund på Strømmen.
Noen synes sikkert at det er rart at jeg har en sorg over dette siden det varte så kort. Men han var jo inne i meg i 4 måneder og ble en del av meg. Jeg tenker jo på hvordan han ville blitt. Men kanskje var han syk….kanskje ville han ikke levd opp likevel…jeg lurer veldig på dette akkurat nå. Og det er vel en del av prosessen. Vi opplever det alle forskjellig….♥
Men jeg måtte jo lese meg opp på hvordan en obduksjon foregår. Og de tar ut alle organer. Hjerte og hjerne blir lagt i en spesiell væske. Hjernen i 4 uker før den kan undersøkes og hjerte i 3-4 dager. De tar ut litt fra en muskel på låret, blodprøver og sjekker om det er urinrør der. Når de er ferdig blir alt lagt tilbake. Dette kan jo ikke være enkelt på så små fostre, men de har vel teknikker for det også.
Nå håper vi at vi får noen svar slik at vi kan se fremover mot nytt forsøk og forhåpentligvis 2 streker for “testetøsen” ;-D
Men kanskje det er på tide å stå frem på denne bloggen??? Kanskje noen lurer på hvem jeg er og hvordan jeg ser ut 😉
Når vi nå har stått i denne prosessen i over 2 år, gjør man seg noen tanker etterhvert. Den første tanken som kommer er at man må være utrolig sterk. Både psykisk og fysisk. Men man vil også oppdage at man er mye sterkere enn man tror.
Man vil møte mye motgang, oppturer og nedturer. For min del er det nok slik at nå har det blitt en besettelse. Nå gir jeg meg ikke før jeg klarer det. Selvsagt er det en “tidslimit”, vi har jo ikke akkurat god tid.
Jeg har jo 2 flotte barn fra før, men det er min store drøm å gjøre min store kjærlighet til pappa. Hans søster har heller ikke barn, dermed ingen barnebarn i den familien heller. (Det er ikke min motivasjon, men det legger et visst press likevel). Noen sier at det er ikke et menneskerett å få barn, kanskje ikke, men er ikke det noe av livet da? Egne barn å øse av din kjærlighet på. Ja man kan sikkert gjøre mange andre gode gjerninger som fosterhjem og adopsjon. Men der kommer alder inn. Man får ikke gjøre det i vår alder. Men all ære til de som går den veien <3 Vi føler vi har mye å gi selv om vi er litt eldre. Vi holder oss i god form, trener mye og er veldig sosiale. Så det som mangler nå er en liten prins eller prinsesse. 😉
Mange syns nok at dette er altfor sent å bli foreldre. Og for noen år siden hadde jeg nok vært enig. Men da visste jeg ikke nok om alt dette. Når jeg traff min samboer sa jeg klart i fra at jeg ikke ønsket flere barn, jeg visste jo at han ikke hadde barn. Og for ham var det greit, han hadde kanskje innsett at han ikke kom til å få barn. Så skjedde en liten katastrofe for meg. Jeg ble gravid med en gang vi ble sammen. Og jeg fikk fullstendig panikk. Jeg var veldig ustabil på dette tidspunktet. Jeg hadde kort tid før jeg traff sambo rømt fra en voldelig kjæreste. Så når jeg da fant ut at jeg var gravid på jobb, gikk jeg helt av skaftet og fikk sambo til å være med på sykehuset for abort. (Jeg er litt sinna på ham ennå for å ikke prøve å overtale meg om å beholde det). Men etter en stund så jeg hvor lei seg han var for min avgjørelse. Så etter en lang tenkepause sa jeg at vi kunne prøve å få en liten baby. Hvem skulle tro hvilken retning det skulle ta….
Man går ikke gjennom slikt uten å vite at man er sterke sammen…<3 Og her sitter vi 4 år etter, uten baby, foreløpig.. Men det har vært veldig nærme.
Vi har fått mange fine turer på denne “reisen” da. Til Danmark og Riga og Barcelona. Jeg elsker jo å være på tur med min kjære. <3
Men disse forsøkene tar jo på, mest for meg grunnet alle medisinene. De er jo ikke helt ufarlige. Det står jo kreftfare på alle sammen, men vi må bare tro dette går bra. Men for psyken er det nok værst. Alle nedturene. Man må bare snu på femøringen og kjøre på etter at man har hatt en abort. Dette er ikke for pingler. Men har man en god porsjon galgenhumor går det meste bra. ;-D
Jeg synes veldig synd på de som er mye yngre enn oss, som kanskje ikke har penger til dette (vi er ikke rike vi heller bare så det er sagt altså). For hvis det eneste du vil er å få barn men ikke klarer det, og du går på en nedtur hver gang mensen kommer og du ikke er gravid…det er helt grusomt slitsomt og det tar på forholdet.
Donor
Å være donor er ikke så stor jobb som noen tror. Man tar medisiner for en kort periode. Kommer inn på klinikken og tar ut noen egg. Og er tilbake på jobb dagen etter. Dette er jo damer i ung alder som er sjekket ut at de har mange egg av god kvalitet. Og det er ingen hinder for de å bli gravide i ettertid. Dette er jo som regel studenter som får en sum penger for jobben. En vinn vinn situasjon slik jeg ser det. De kan jo få en hel skokk med unger etter dette. Det er vel litt forskjellig fra land til land men i spania kan man brukes som donor til norge 2 ganger. Så vår donor kan kun brukes til en norsk dame en gang til. Men jeg tenker at det kan jo være rart for donor å tenke på at hun har flere barn ute i europa. Jeg tror vel ikke at det er noe du tenker på hver dag akkurat. Donor er jo anonym og kan ikke spores opp igjen.
Neste blogginnlegg vil jeg ta for meg barnet. Hvordan vi ønsker å formidle til barnet hvor det kommer fra.
