Beklager at det er litt dårlig med blogging nå. Men årsaken er delt, både at det er travelt nå før jul og det at bloggen nå er ute hos folk som egentlig ikke bruker den til inspirasjon og som er i samme situasjon. Nå er den der ute blant folk som bare er nysgjerrig, som egentlig ikke trenger å vite om vår situasjon. Så det er ikke lenger så moro å blogge som det var. Det VAR en personlig blogg, jeg la ut litt av sjela mi her. Og det er ikke så gøy lenger, når man vet at det blir snakket om på bygda.
Men på onsdag var jeg i Gøteborg som dere vet. 4 timer på toget ned og 4 timer hjem igjen. Jeg måtte opp kl 05 på morgenen og var ikke hjemme igjen før 22:30 . Så det ble en slitsom tur. Selv om det var et stort kjøpesenter rett ved togstasjonen var det ganske slitsomt å gå der i mange timer. 2 1/2 time før avtalen og 3 1/2 time etterpå før toget gikk hjem.
Når jeg skulle finne klinikken, var det storm i kasta og regnet vannrett. Jeg måtte inn på kjøpesenteret å kjøpe en paraply. Det tok akkurat 30 sek før 4 spiler røyk (skikkelig bra paraply…not). Jeg slang meg inn i en taxi for jeg skjønte at jeg kom til å bli katteblaut før jeg var fremme. Men han nektet å kjøtre meg da det var for kort. Han mente det kom til å koste 200,-. Så da var det ut igjen. Innen jeg fant frem var jeg søkka blaut. Men ble tatt godt imot på Barnmorskehuset. Hun startet med en ultralyd. Den lengste ultralyden ever, men det var veldig betryggende. Fordi hun sjekket absolutt alt. Og hun fant ingenting galt. Hun trodde ikke det kom til å komme noe negativt ut av blodprøven. Hun håpte at de ville finne nok DNA denne gangen. Vi får svar på tirsdag. Jeg er litt usikker på om jeg kommer til å gå ut med kjønn hvis de finner det ut. Nettopp fordi altfor mange “kjente” er innom bloggen.
Når jeg kom tilbake til kjøpesenteret måtte jeg kjøpe nye sko og sokker. Det skvulpet når jeg gikk og jeg kunne ikke gå slik i så mange timer. Men sko får man jo ikke for mye av he he ;-D
Jeg er nå i uke 14 (13+3). Men jeg er ikke rolig ennå. Jeg tenker konstant på om det er liv, og det er litt slitsomt.
Jeg ble ferdig med julegaver i dag. Så nå skal jeg gjøre huset klart til juleselskap på lille julaften.
Formen min er kjempegod akkurat i dag. Har gått 7 km med tung sekk og det gikk fint 😉 Har begynt å få igjen litt energi. Har til og med vasket opp rett etter middag 2 dager på rad…den har stått i opptil 2 dager lenge nå. Så deilig å være litt tilbake i vanlig form.
Telefonen fra Barnmorskehuset i dag ga svaret jeg trodde, ingen DNA i B-prøven heller. Så i morgen tidlig tar jeg toget til Gøteborg for ny test. Toget går kl 07, toget hjem igjen går ikke før kl 18, så det blir mange timer i Gøteborg. Kunne vært en ypperlig mulighet til juleshopping, men shopping er ikke akkurat morsomt nå. Kan jo ikke kjøpe noe til meg selv. Men jeg får kose meg med god mat og drikke 😉
I går var jeg hos Aage på Oslo City. Nå er jeg 12+1 i dag. Vi tok en ultralyd og alt var perfekt. Ca 8 cm lang og han sjekket alt. Han sjekket neseben og nakkefold. Alt så bra ut. Ingen vannansamlinger, så vi trengte ikke Duotest mente han. Det var jo i seneste laget også, men da hører vi på Aage og roer oss med det.
Jeg skulle til Anette i Akersbakken og skulle kjøre fra Oslo s gjennom byen. Jeg var som vanlig kjempenervøs men med puls i 180 hele veien gikk det bra.
Så skulle jeg møte ei veninne på Majorstuen for lunsj. Vi møttes på stamstedet vårt, vi spiste og kosa oss og skravla gikk. Jeg hadde litt vondt i magen men det er jo vanlig og ha det i første trimester så jeg bare gikk på do og trodde det ville roe seg. Jeg fortsatte med litt urolig mage men det er jeg jo vant til.
Lunsjen var ferdig og jeg skulle hente bilen i parkeringshuset ved Colloseum kino. I det jeg setter meg i bilen kjenner jeg at jeg må på do. Og når jeg må på do MÅ JEG FORT…… Nå var gode råd dyre. På landet der jeg bor finnes det alltid en busk eller noe man kan gjemme seg bak. MEN her på Majorstuen (i bil) hadde jeg null muligheter. Jeg husket at det var en bensin stasjon i Kirkeveien. Jeg tenkte at dit MÅ jeg. Men å komme over det krysset i rusjtrafikken var jo en tålmodighetsprøve. Jeg svettet oppover og banna og svertet inne i bilen. Det var like før bomben gikk av. Herregud….endelig kom jeg meg over. Fikk vrengt over til Shell. Nå skalv jeg….satte et ben ut av bilen…og på vei ut gikk bomben av!! Der sto jeg midt på gata i Oslo i rusjen og dreit på meg….skikkelig…det bare flommet over…jeg hadde ikke nubbsjans til å hold igjen. Tåra spratt og jeg prøvde å lete etter noe å sitte på. For å gå inn på bensinstasjonen nå var jo helt uaktuelt. Jeg ringte sambo som trodde jeg var døden nær. Jeg måtte jo fylle bensin også, men det ble umulig nå. Måtte bare komme meg hjem. Hjem ja….det var 40 minutter unna….i kø….så da satt jeg i min egen møkk i 40 minutter. Fy flate noe så jævlig.
Dette er noe av hverdagen min. Med en tarm som er serdeles ufungerende. Men jeg velger å ha galgenhumor på det. Håper på å få keisersnitt på grunn av dette. Så ikke det skal bli værre en det er nå. Det blir litt krise. Jeg har jo så mange historier nå med at jeg er i “nød”. Men man må ta det med humor.
Yngstemann besto førerprøven i går så i dag er mor uten bil. Så når jeg hadde jordmortime måtte jeg gå opp og ned til Fetsund. Det var tungt hjem igjen da det er bratt hele veien hjem. Men med litt pauser gikk det fint.
Jordmor var kjempe alreit. Jeg var redd for at det ville bli spørsmål ang alderen min men det var ikke noe tema. Hun spurte om alt mellom himmel og jord. Jeg husket det meste. Jeg hadde glemt urinprøve så den måtte jeg ta. Jeg måtte også ta MRSA test. Fordi jeg har vært på sykehus i utlandet. Den består av vattpinne i nesa, halsen og område mellom tissen og anus. Den siste fikk jeg gjøre selv gudskjelov. Jeg må til AHUS for flere blodprøver også. Hun søker meg inn til fødeplass på AHUS. Jeg skulle egentlig ikke til henne før i uke 24, men siden jeg er veldig engstelig fikk jeg time om 4 uker.
NIPT test svaret kom i dag, eller dvs det var for lite DNA i den ene prøven. Så da må de kjøre prøve nr 2. Jeg tror jo ikke det er mer DNA i den. Så da må jeg ned til Gøteborg for ny prøve neste uke. Jeg kommer til å ta toget fra Oslo. Det tar 3t og 40 min. Det blir litt ventetid før toget tilbake men det går bra. Jeg får tusle litt rundt. Så da fikk vi heller ikke vite kjønn.
Håper jeg rekker å få DUO testen før det er for sent.
Etter turen til Gøteborg forsvant kvalmen helt. Jeg hadde lyst til å kjøpe doppler, slik at jeg kunne høre hjerteslag når jeg var bekymret. Den kom på torsdag, og jeg var kjapt ute for å prøve den. Men uerfaren som jeg er, førte jeg proben på helt feil sted. Altfor langt opp. Etter litt råd fra FB gruppa lette jeg mye lenger ned men fant ingenting bortsett fra min egen puls. Jeg ble selvsagt veldig bekymret. Sambo ble også veldig bekymret, han mente jeg burde dra på ultralyd igjen. Men jeg tenkte jeg skulle ha litt is i magen. Jeg fikk nye tips igjen fra de som hadde lang erfaring med doppler. På fredag prøvde jeg igjen, men fant bare puls fra morkaken. Den har litt mer svosj, svosj lyd enn pulsen min og babyen. Så det kan bli vanskelig å finne hjertelyden til babyen ennå. Morkaken min ligger mest sannsynelig på fremre vegg og da er det vanskelig å finne lyden. Jeg må gi det noen dager før jeg prøver igjen. Hvis jeg blir altfor bekymret reiser jeg å tar en ultralyd. Sambo banna denne lille maskinen opp og ned, dyr var den og. Han mente den bare gjorde meg mer bekymret.
På turen til Gøteborg var jeg kjempekvalm. Så bråstoppet det. Så jeg var mer bekymret for det at symptomene ble borte. På fredag kveld kom den tilbake med et brak. Måtte på butikken for å bunkre opp med frukt og grønt, det er det eneste jeg får i meg. Gikk forbi slike fylte juleegg med hvit sjokolade krem….holdt på å fylle smørdisken med en skikkelig ladning. Måtte bare komme meg hjem.
Håper formen er bedre på lørdag, da er det julebord med jobben. Som jeg er så heldig å få komme på selv om jeg har vært sykemeldt i hele år <3
Nå er jeg inne i uke 12. Fredag er 11+1 fullgått. Så det nermer seg første milepel. Det medfører også pillestopp. På torsdag 7. des, er det siste dagen med masse medisiner. Da er det bare en gang om dagen med progestron Crinone. Ingen sprøyter og tabletter. Det blir utrolig deilig, selv om jeg er jo litt bekymret for å slutte. Men de har vel greie på dette på klinikken.
Vi reiste opp og ned på samme dag. Barnmorskehuset ligger i sentrum av Gøteborg. Det var på en mandag, og det rare var at nesten alt av restauranter var stengt denne dagen. Men vi fikk en liten pizza bit på ei sjappe der nede. Litt “grandis preg” men greit nok.
Vi traff ei veldig søt jordmor. De hadde så mange kunder fra Norge at de hadde laget brosjyrer på norsk. Da må det jo være en del som reiser dit. Men veldig deilig at det ikke var noen fordommer mot min alder osv, jeg ligger nok i øvre sjikt av kunder de har. Ultralyden gikk kjempefint, vi fikk se en liten tass som vinket til oss. Sambo var så nervøs at han ikke orket å se på først. Men han ble betrygget når han så den beveget på seg.
Hun gikk gjennom hvilke tester det var mulig å utføre. Vi valgte å teste for kjønn, trisomi 13,18,21 og kjønnskromosomer Aneuploidy panel. Det var jo liten sjans for det siste, men det var til samme pris så vi tenkte hvorfor ikke.
Nå finnes det utrolig mange syndromer man kan få men man kan ikke teste for alle. Man må bare håpe på at barnet er friskt og raskt.
På vei gjennom Rakkestad, kom vi forbi en stor hamburger sjappe. Og super preggo (les meg) ble ellevilt glad da hun så skiltet “Verdens beste potetmos”, jeg bare elsker potitt for tida ha ha 😉 Sambo mente jeg var enkel å glede he he 😉
Vi stoppet et par ganger på vei hjem. Kjøpte litt vin til “Julehygge i Nissehuset” som vi har for våre venner lille juaften. Det gleder jeg meg til 😉 Det blir enkel tapas og godt drikke. Og selvsagt gløgg ;-P
Vi var på reisefot i 12 timer, så vi var ganske kjørt når vi kom hjem. Jeg hadde vært superkvalm hele dagen så jeg var også ganske sliten
Nå gidder jeg ikke mer. Sorry men nå er det så mye grafsing i mitt privatliv her på bygda at jeg har fått nok. Bloggen må få hvile til dette har lagt seg. Visse mennesker må bare grafse i andres privatliv. De går nesten over lik, og bruker alt de kan av midler for å få vite noe de kan grafse i. Jeg blir så eitrande forbanna når noen bruker andre for å finne bloggen min ved å sende meldinger rundt på bygda. Det er å synke så lavt. Tenk å lære sin datter at slikt er greit. At man skal bruke alle midler for å finne noe juicy på andre. Slik at man kan fremheve seg selv på neste veninne sammenkomst. Er jo ikke rart det blir mobbing blant tenåringsjenter når mor går foran som dette eksempelet.
Og nå må vi faktisk fortelle det til svigers, lenge før vi hadde tenkt. Fordi vi har lyst til å fortelle det selv…er det så mye å forlange?? Og hvis det nå skulle gå galt, ja da har de hvertfall noe deilig å grafse i. Jeg kan synes jeg kan høre argumentene dems. “Herregud får unger når man er så gammel”…osv.
Jeg er så oppbrakt over dette at jeg måtte til ekstra ultralyd for bekrefte at det sto bra til selv om jeg er stressa over dette.
Dette skulle være en anonym blogg, en minnebok over vår reise. Men det er noe “noen” ikke skjønt. Hvis jeg hadde hatt lyst til å si det, hadde jeg postet det på FB for lenge siden. Men det har vi ikke gjort. Nettopp fordi DU som bor i bygda mi ikke skal vite noe.
Denne bloggen er jo for de som kjører på samme vei som oss. Det er veldig mange der ute som synes det er trist at bloggen ikke oppdateres, og nå er det gamle venners skyld. Det er trist at vi ikke kan få gjøre dette på vår måte.
Dette er en liten og meget spesiell blogg, for de som lurer på det samme som jeg gjorde for noen år siden. Man finner ikke denne bloggen hvis man ikke bruker de rette søkeordene. Så jeg er lei meg over at en av mine nærmeste har blåst meg med denne bloggen.
Jeg håper du som var så ivrig etter å finne denne bloggen får noe skikkelig juicy og snakke om. Annet enn dine drit kjedelige hytteturer som blir flittig lagt ut på FB. Og jeg må si det, jeg er helt uinteresert.
Fy fader….nå kødder du ikke med ei preggo dame på 47…..
Mutter kom på besøk, hun sier at hun snakka med ei dame som spurte om jeg var gravid. Mutter svarte…ikke som jeg vet!!! Fy fader går det ann å hold ekjeft eller. Har du fått beskjed om å ikke si noe, så hold kjeft da!!!!
Det kom jo fra de værste sladrekjerringene på bygda, så var ikke annet å forvente. Mora til ei jeg har gått i klasse med på barneskolen. De sladrer fortere enn de skifter truser.
Nå kjenner jeg at hormonene bruser… Jeg og mutter har jo ikke et perleforhold når det kommer til akkurat dette. Så det er ikke greit at andre forteller om min graviditet…basta!!! Hun viser jo ikke glede en gang. Ikke gratulerer, ikke så koselig… nei nei jeg hadde ikke forventet det heller, men jeg hadde lyst til å fortelle på min måte!
Men når du får vite om slike ting….og noen sier at de ikke vet sikkert…hold det for deg selv….!!! Det kan være en grunn for at de ikke forteller det selv!
Hva om det går galt igjen??? Da er det ikke greit at alle vet det.
Sorry for at det ikke har kommet noe blogginnlegg i helgen. Grunnen er at jeg har vært i grusomt dårlig form. Sinnsykt kvalm og hodepine av en annen verden. Det er jo bra at det produseres hcg (derav kvalme), for da er det store sjanser for at det er bra. Selv om vi har opplevd mange ganger at det ikke er liv selv om kroppen produserer hcg.
I dag våget jeg meg ut på Strømmen storsenter. Jeg måtte ha nye BH’er. Fordi “hyllene” (les puppa) flyter utover alle breddegrader. Må til og med ligge med de om natta fordi brystvortene er så vonde å komme borti.
Vel inne på senteret, tok ikke 5 minutter før lufta gikk ut av ballongen. Jeg måtte forte meg å handle på HM før jeg inntok en vaffel (klarte ikke gå forbi når jeg kjente lukten). Klarte en liten tur innom Panduro, der fikk jeg kjøpt litt mer maling til noen bilder jeg har tenkt å male når formen blir bedre. Og fant også noen fine hjerte kurver som var ferdig kappet opp, og jeg bare kunne sette de sammen (slik som på bildet). Det var jo veldig lettvint 😉 Dette kan jeg jo pusle med når jeg sitter i sofaen og kjeder meg.
Jeg fikk papirene fra nav tilbake da de ikke var riktig fyllt ut. Så nå har jeg ettersendt rapport fra arbeidsgiver og lege så da får vi se om det går gjennom nå.
På søndag datt alle akupunkturnålene ut. Den gode effekten ble raskt borte dessverre.
Dette er jo ikke et tema som blir tatt mye opp. Jeg vil ikke bry barna for mye med dette. Men jeg lurer jo på hva hun tenker om dette innerst inne. Min sønn vet det ikke ennå. Og jeg tenker at gutter på denne aldren (18) ikke tenker veldig mye på dette hvis han fikk vite det. Men min datter tenker nok mye mer enn min sønn.
Jeg fikk plutselig en melding av min datter for en tid tilbake. Der lurte hun på hvordan det gikk. Og om jeg trodde det kom til å gå bra. Jeg ble helt rørt at hun tenkte på meg uten at jeg hadde snakket med meg på noen dager. Når hun er på besøk snakker vi ikke om dette i det hele tatt. Det er jo helt andre ting som opptar henne. Studier, shopping, gutter, veninner og mye annet. Men det som har skjedd i det siste sjønner jeg meg ikke helt på. Hun har plutselig et stort behov for å snakke med meg, gjøre ting med meg. Her om dagen lurte hun på om vi ikke kunne male litt. Vi skjønte ingenting. Hun har plutselig hatt et stort behov for kontakt, og det er jo hyggelig. Men jeg kjenner jeg må grave dypt for å henge med akkurat nå. Drive å dra frem maleutsstyr nå, dekke til i 3 etasje. Kjøpe inn lerretter og maling. Jeg må hente frem krefter jeg ikke har for å gjennomføre dette.
Men hva tenker hun egentlig om å bli storesøster i en alder av 20 år. Er sikkert ikke lett å takle. Plutselig skal mamma som hun har hatt for seg selv bruke all sin energi på en ny liten krabat. Ja alle andre som har fått barn i andre runde sier at søsken har tatt det kjempefint og at de hjelper til osv. Men de har jo egentlig ikke noe valg. Vi har jo ikke akkurat tatt de med på diskusjonen. Og jeg har nok vært ganske fraverende de siste årene. Jeg har trengt space til å være i min prøve boble. Det er sikkert urettferdig mot barna mine. Og det plager meg litt skal jeg innrømme innerst inne. Det er litt sårt, at jeg har satt mine barn litt til siden for å pleie mitt eget ego. Det ser ikke ut som om de har tatt skade av det. Og jeg håper at de ikke vil bære nag til meg senere. Jeg håper bare at jeg har mulighet til å være der for dem når de trenger meg i tiden fremover.
