#REDIGERT INNLEGG#
Dagen startet tidlig. Vi møtte på Ahus kl 08. Og vi satt på venterommet sammen med alle de andre som skulle ta keisersnitt den dagen. Jeg ble ropt opp først. Det var først skifting og merking med bånd. Så ble vi fortalt at vi skulle komme raskt inn. Vi var veldig spente. Jeg fikk intravenøst i begge armer. Både sukkervann og antibiotika forebyggende. Det var litt rart å ligge å vente og vite at om en liten stund skulle vi møte ham.
Kirurgen kom inn. En litt rar dame som blunket veldig med øynene hi hi… Hun spurte helt ut av det blå om jeg ikke ville steriliseres samtidig. Det var jo tross alt mitt 3 barn?? Og jeg ble litt paff må jeg si. Hadde ikke tenkt i de baner og ikke trodde jeg det var mulig heller. Det hadde jo bare tatt et par minutter samtidig som de var der inne. Men jeg sa at det hadde jeg ikke tenkt på. Nei da skulle vi ikke tenke mer på det sa hun.
Men plutselig skjedde det noe akutt på operasjonsstuen og vi ble satt i ventekø. Det varte og rakk og timene gikk. Skjønner jo at noen som trengte tiden mer enn meg skulle få det. Jeg (vi) var jo ikke akutt syke. Og kirurgen vår måtte haste av sted til en annen operasjonssal. Så vi fikk en annen kirurg.
Mens jeg hadde ligget og ventet begynte tankene å kverne rundt å sterilisere meg. Det fikk jeg veldig lyst til. Tenk å slippe prevensjon og mer hormoner. Så jeg bestemte meg for å si at jeg ville ha det til kirurgen.
Plutselig ble det vår tur. Da kom nervene plutselig. Vi rullet bort til operasjonsalen og sambo måtte vente ute så lenge. Jeg skulle få spinal bedøvelse først. Det var mange sykepleiere inne på operasjonssalen. Og en anestesilege. Jeg ble spurt om evnt allergier og andre ting som kunne ha noe og si for opersjonenen.Jeg fortalte at jeg ville steriliseres samtidig som de var inne der. Men da sa kirurgen bare at det gjorde ikke sånn “ad hoc”. Så det gikk ikke. Det var papirer som skulle signerers osv. Så det ble ikke gjort. (Nå gikk jo jeg rett i overgangsalder så det hadde jo ikke gjort noe fra eller til uansett). Herfra gikk det som et urverk, veldig på rutine for dem. Og det var veldig godt. Jeg hadde grudd meg veldig for spinalbedøvelsen…gjorde det vondt osv. Men han satte litt bedøvelse først slik at jeg ikke kjente noen ting. Plutselig var det over og jeg kjente ikke bena mine. Veldig rar følelse som kom på sekunder. Da må man legge kroppen sin i hendene på sykepleierne. Derfra gikk det fort. Sambo fikk komme inn og satt ved siden av meg. Han fikk beskjed om å ikke kikke opp i taket da det var speilbildet av opersjonen, sånn hvis han ikke tålte blod osv. Jeg kjente de romsterte mye der nede. Jeg kjente berøring men ingen smerte. De la seg på med full tyngde, noe som var litt ubehagelig. For et øyeblikk der trodde jeg de skulle knekke et par ribben… Han satt visst ganske godt fast så de måtte røske og rive mye. Anestesilegen sto over og fortalte hva som skjedde hele tiden. Plutselig hørte vi et høyt skrik. Da kom alle følelsene. Jeg gråt krampegråt, jeg prøvde å holde igjen men klarte ikke. De la ham inntil kinnet mitt. Jeg fikk ikke se ham så godt fordi han lå på siden min. De la ham til brystet mitt og han sugde litt men det varte kort. De tok ham med seg for å stelle ham. Sambo ble med ham. Jeg skulle sys igjen. Det tok en god halvtime. De brukte stifter fordi de mente det ble penere.
Sambo var hos Emil hele tiden. Han lærte mye om hvordan man stelte ham og matet ham. De var på nyfødt intensiven hele tiden. Jeg var på oppvåkningen. Der slet de med å finne smertestillende som funket. Jeg hadde store smerter. Jeg fikk ikke dra til Emil og sambo før jeg kunne bevege bena og var noenlunde smertefri. De anbefalte å være der fordi på barsel fikk jeg ikke så mye smertestillende. Så jeg ble der mange timer. Emil kom til verden kl 13 og jeg fikk ikke holde ham før kl 20, det var lenge å vente.
Jeg lå på rom sammen med en annen dame. Det var litt slitsomt fordi hun ikke fikk til ammingen og hadde bestemt seg for å klare det. Så det ble mye gråt hos dem. Så jeg sov ikke så godt. Emil sov jo godt og fikk mat gjennom kopp. Så vi valgte å dra hjem torsdag, Emil ble født på mandag.
Håper jeg ikke har glemt noe, det er jo tross alt over 3 måneder siden he he…
Hvordan gikk det med steriliseringen da? Kokte det bort i kålen, eller fikk du kalde føtter? Mye å ta stilling til på en gang!
Fertilitetsturisten: Å uff ha ha sånn går det når du plutselig må gi ungen mat ;-D Skal redigere innlegget ;-D
Fin fødselshistorie, takk for at du delte den ❤ Sterilisering ja, det krever utfylling av ‘Begjæring om sterilisering”, og foreligger ikke det utfylt og signert, kan ikke leger gjennomføre inngrepet. Selv om du har gått rett i overgangsalder, så får du allikevel passe på litt, man kan jo være fruktbar en stund inn i overgangsalderen har jeg lest 😉😀
Du fikk ikke ettervirkninger av spinalbedøvelsen, som denne beryktede hodepinen? Og når den herjer sånn for å få ham ut, presser de på blæra da, sånn at man må på do?
Glad mamma: He he ja må nok passe på litt ;-P
Rubia: Ingen ettervirkninger av noe slag 😉 Nei de trykte ikke på blæra (hvertfall ikke som jeg kjente, jeg var jo bedøvd og hadde kateter) 😉
Tror alle må ha kateter under ks 😉
Tydeligvis litt ulik praksis kirurgene imellom da, men kanskje den første hadde tenkt å gi deg steriliseringspapirene mens du satt og ventet? Da jeg skulle fjerne polypper første gangen, ble jeg spurt ad hoc av kirurgen rett før om jeg ville ha satt inn hormonspiral i samme slengen. Heldigvis hadde gynekologen også foreslått hormonspiral en gang som middel til å hindre nye polypper, så tanken ikke var helt fremmed, for ellers ville jeg blitt tatt helt på senga. Vanskelig å ta slike barduse avgjørelser på fem minutter!
Jeg fikk forresten satt inn kateter under fødselen av tvilling 2 fordi de var usikre på om jeg plutselig måtte på operasjonsbordet siden jeg også hadde begynnende sepsis. Var litt slitsomt når jeg måtte skifte stilling under riene, men ellers veldig greit å slippe å måtte tenke på å løpe på do. Ville vært litt upraktisk med en veneflon i hver arm, der den ene var koblet til intravenøs behandling.
Fertilitetsturisten: Hun hadde sikkert tenkt å ordne det ja mens jeg ventet. Men jeg skjønner jo at de ikke kan ta slike avgjørelser bare i løse luften ;-P
Men det er jo genialt når noen sier at de kan gjøre slikt når de først er der 😉
Uff ja jeg hater kateter 🙁 også får jeg alltid urinveisinfeksjon etterpå 🙁
Det høres guffent ut med store smerter etterpå. Vet du om det er vanlig? Hvor lenge slet du med smerter?
Rubia: Vet ikke helt hvor vanlig det er. Men det roet seg utover kvelden men trengte sterke smertestillende helt til jeg dro hjem 😉 Altså 4 dager. Jeg kom krokrygget ut i gangen på natten pga smerter og da var de raskt fremme med pillene ;-P
Men når jeg kom hjem var det bare Paracet. Tror jeg spiste det 3 ganger om dagen i 14 dager.
Så fint å lese historien! Så du opplevde at keisersnitt var en god løsning? Virket ikke som du hadde så mange problemer verken underveis eller etter?
Ina: Ja nå hadde ikke jeg noe valg men når jeg tenker på hva som kunne blitt værre ved vanlig fødsel var dette en god løsning. Nei hadde lite problemer etterpå men rett etter (ca 14 dager) hadde jeg mye smerter. 😉
Artig å lese dette nå, når jeg selv har gjort akkurat det samme. Vi hadde ganske lik opplevelse, bortsett fra at jeg hadde lite vondt etter inngrepet. Smertestillende virket veldig bra på meg.
Takk for hyggelig “kaffedate” på lørdag. Det var veldig hyggelig 😉 Da var du heldig som ikke fikk noe smerter 😉