Hvorfor eggdonasjon og hvilke tanker har jeg?

Jeg har skrevet om dette før, men har fått et spørsmål om hva jeg tenker om det. Og jeg kan godt skrive om det igjen. Antagelig er det en journalist som spør. Da det skal legges frem et forslag om eggdoansjon skal bli lov i norge. De aller fleste partier på stortinget er jo imot. Dette mener jeg grunner kun i uvitenhet. De aner ikke hva det dreier seg om. Og da vil hylekoret starte med å si at “det er ingen menneskerett å få barn”. Nei det er ingen menneskerett, men det er det mye annet som ikke er  også, men vi gjør alt for å få det til likevel. 

Det startet med 4 forsøk i Danmark med egne egg. Legen på Ahus hadde nok skjønt lunta for lenge siden, mine egg kunne ikke brukes. De hadde gått ut på dato. Da jeg var på samtale med ham, ymtet han spakt frempå om vi hadde tenkt på eggdonasjon. Og jeg bare sa “nei nei det skal vi ikke ha”. Men allerede på vei ut i bilen grodde spiren i mitt hode. Jeg ga beskjed til Danmark om at vi hoppet av prosessen. Da spurte damen om vi kunne tenke oss en dansk donor. Hun hadde en vi kunne bruke og som passet til oss. Jeg brukte et døgn på å google meg opp. Leste om klinikker i utlandet, damer som hadde gjennomført, og amerikansk dokumentasjon om hvordan donorbarn hadde det etter slik behandling. Og når jeg leste om sukksesraten på donor egg, var jeg solgt. Vi gikk fra 1-2 % sjanse med mine egg til 75% med donor egg. Donoren i Danmark ble syk og kunne ikke gjennomføre. Så da gikk turen til Riga, Barcelona og til slutt Russland.  Vi hadde ikke god tid. Tiden rant ut i sanden og vi måtte bare hoppe i det. Og jeg angrer ikke på det i dag. 

Jeg tror at barn blir formet av sitt mijø. Ja dette barnet har gener fra en annen dame.  Og selvsagt tenker jeg på hvordan hun er og hvordan hun ser ut. Nå har vi sett bilder av henne som barn men man forandres mye fra å være barn til voksen. Men nå føles dette som mitt eget. Og damene på FB gruppa som har barn med donor sier at det føles helt som deres barn. Og likheten er slående. Det er også lagt frem flere dokumentasjoner på at mye av mors arv går gjennom til til barnet og likheten blir stor likevel. 

Tanken slår meg innimellom at dette er donorbarn. Jeg tror på åpenhet. Jeg tror at hvis barnet vet sin opprinnelse fra starten vil det ikke bli så mye problemer. Jeg tror det er mye værre hvis det i tenårene begynner å lure på hvorfor det føler seg anderledes (hvis det gjør det) og man begynner å søke. Hvis alle vet fra starten og vi snakker om dette som en helt vanlig ting blir det normalt for oss. Noen vil si at tenk om det blir mobbet på skolen. Ja da kommer ikke det bra barna. Da kommer det fra foreldrene. Hvis forelderene sitter rundt middagsbordet å snakker negativt om mitt barn fordi det er et donorbarn, vil barna sende disse signalene videre. Og når foreldre snakker om slikt bunner det igjen om uvitenhet. 

Vi har allerede vært åpne om prosessen  til mange. Både gjennom bloggen (som nå er kjent i bygda vår) og blant våre venner. 

Dette er et ønsket barn! Jeg har jo to barn fra før med mine gener ( kan jo lure noen ganger der også om det er mine egne he he) så for meg var det ikke viktig at det var mine gener denne gangen. Det var viktigere at det var sambos gener, da de ikke har noen barn eller barnebarn i den familien. Så hvordan damer som ikke har barn fra før føler det, det må du spørre de om 😉

Dette barnet kommer til å bli elsket, er ikke det det viktigste?? Vi kommer til å ha TID, tid hadde jeg for lite av før med mine barn. Det gikk i ett hele tiden. Men det gikk bra det og, men var jo konstant sliten og hadde aldri overskudd. Satt i alle råd, klassekontakt, FAU, var fotballtrener osv. Jeg har gjort min plikt og mer enn det. Denne  gangen skal jeg ikke heise armen hver gang alle andre ser i pulten og ikke vil bidra. Nei nå skal jeg være litt “gratispassasjer” som mange av de andre for 10 år siden. Ja ja tanken er god da…vet jo at jeg ALDRI sier nei til noe he he.  Jeg vil jo bidra selvsagt. 

Men det som opprører meg…eller gjør meg eitrande forbanna er Kristin Halvorsen og Bioteknologirådet som nå foreslår politiattest for assistert befruktning. De er så inni granskauen på jordet. Dette er for å hindre at overgripere skal få barn….what!!!  De skjønner jo ingenting. Står det noe på politiattesten om dette må du faktisk være tatt for noe først da. Og for det andre, og viktigst!!  Det er ingen som går igjennom en slik prosess for å får barn de kan ødelegge. En prosess der kvinnen er villig til å sette helsen på spill for å få barn. Man setter sprøyter hver dag, bruker medisiner som “ødelegger” kroppen i så måte at man legger masse på seg, blir fryktelig sliten, hissig og satt ut av spill. Ja man ofrer rett og slett alt for å få et ønskebarn. Hva med de barna som blir unnfanget på nachspillet etter julebordet….de damene blir ikke spurt om politiattest?? Det var flaks eller uflaks….???   Forskjellen på disse menneskene er at noen har et medisinsk problem. De trenger bare medisinsk hjelp for å nå målet sitt. Et ønske om egne barn. 

Vi har brukt 600000,- på å få dette barnet, men det er ikke kjærnen. Fro meg er det værre at kroppen må bruke sikkert mange år på å komme seg igjen etter at jeg har født dette barnet. Alle medisiner har satt sine spor. Alle opp og nedturer psykisk har slitt fryktelig på hodet. Men det er verdt det!!! Jeg gleder meg sinnsykt til at denne gutten kommer. Og vi skal gjøre alt for at han skal få det godt. 

Og mange tror sikkert at det er bare gamle damer som meg som trenger slik hjelp. Men det er feil. Veldig mange unge jenter kan ikke få barn. Og det blir kanskje ikke oppdaget  før man har prøvd lenge. Og hvorfor skal de bli behandlet anderledes enn en mann som ikke produserer bra nok sæd??? 

Håper noen fikk svar på det de lurte på. Hvis ikke spør igjen 😉 Jeg er ikke så god på å skrive slike lange avhandlinger.

God tirsdag til dere 😉

 

    1. Helt enig! Har selv fått ei jenta som nå er 6 måneder gjennom eggdonasjon, jeg er selv 28 år. Jeg var 23 år når jeg fikk påvist kreft og på grunn av behandlingen måtte de fjerne eggstokkene. Morsfølelsen til den nydelige lille jenta mi kunne aldri ha vært sterkere.
      Lykke til videre med graviditeten og småbarnslivet

    2. Marte: Å så hyggelig med en solskinnshistorie som gikk bra til slutt 😉 Ja av de årsaker også selvsagt. Mange blir syke og trenger hjelp. Fantastisk at det går an synes jeg <3
      Så hyggelig at du delt dette med meg 😉 Nyyt småbarnslivet, snart er hun 20 år og har flyttet ut ;-D

    3. Bra skrevet! Kjenner det er lite som provoserer meg så mye som ” Det er ingen menneskrett å få barn” i kommentarfeltene, når temaet eggdonasjon er oppe til diskusjon. Da pleier jeg å svare ” Hvem bestemmer det, du?” Disse uttalelsene kommer gjerne fra folk som har de barna de har ønsket seg, tror de kan få det, eller ikke ønsker seg barn.
      Synes forøvrig Norge er et land som er lite vennlig og behjelpelig for mennesker som ønsker seg barn mer enn noe annet i livet sitt, med strenge aldersgrenser og nei til eggdonasjon, pga så mye moralsk mikk-makk. Hjelp til fosterreduksjon derimot, der er vi mer enn villige til å hjelpe. der tar vi t.o.m. i mot kvinner som ønsker dette, men som ikke får det i de landene de bor. Har ikke noen formening om dette med fosterreduksjon er bra eller dårlig, men synes jo det er et paradoks at det skal være så vanskelig å få hjelp til å bli gravid, når vi er blant de mest liberale i verden på det motsatte.
      En ting er iallefall sikkert, at et donorbarn som kommer til verden har det blitt jobbet hardt for, og det vil være utrolig, utrolig etterlengtet og kjærkomment!
      Gleder meg på dine vegne! Og også barnets, som får foreldre som virkelig ville at han skulle komme, og som helt sikkert har de ressursene som skal til for at dette barnet vil føle seg både trygt, elsket og ivaretatt 🙂

    4. Hei! Tusen takk for et fint og oppklarende innlegg! Jeg er ikke journalist altså 🙂 Er en som er i omtrent samme situasjon, der eggstokkene har sviktet litt vel tidlig. Når man først får høre om ED, tenker man umiddelbart nei, det skal jeg ikke! Men så venner meg seg til tanken etterhvert. Det er egentlig den tankeprosessen jeg er nysgjerrig på. Vi er vel der at vi skal prøve selv i noen måneder til, så blir det vel Russland eller Hellas. Har hørt at Russland/Ava kan oppfattes som vel kaldt og utrivelig, men jeg vet ikke om det har så mye å si egentlig så lenge de er så dyktige. Må også innrømme at jeg ble litt skremt over mengden medisiner du har gått på. Er det slik for alle?

    5. Ibar: Hei igjen 😉 Ja man venner seg fort til tanken. Når jeg tenkte på alternativet var ikke det så vanskelig å velge eggdonasjon. Jeg har som sagt en FB gruppe og der er det en del erfaringer til dette. Og det er gjennomgående at det føles helt som eget, morsfølelsen (og farsfølelsen) er enorm, akkurat som hos de som føre begge sine gener videre. Vi er jo heldige som har teknologien med oss og som gir oss mulighetene. Det er bare fantastisk 😉
      Jeg vil ikke kalle Russland kaldt og utrivelig, men de er seriøse og dedikerte. Det er så seriøse at humor er det ikke rom for. Kanskje et lite smil. Men vi er ikke der for å more oss heller. De er enormt kunnskapsrike. Og mye bunner i språket. Det er bare et fåtall av legene som kan engelsk. Og de mer tilnærmingsdyktige vår kultur. Fordi de har lært språket i et annet land. De smiler og veldig koselige 😉
      De utvilsomt dyktige. Jeg har ikke hørt om noen som har gått på så mye medisiner som meg. Jeg var nok en vanskelig case. Jeg brukte mye medisiner for å hele livmor etter hysteroscopien. Men tatt min alder og historie til grunn kjørte de nok på med full pakke for å være sikre, og det gjorde jo utslaget. De bruker medisiner som vi ikke har i Europa.
      Men min erfaring hadde jeg gått rett på Russland. Vi har jo prøvd både Riga og Barcelona uten hell. St.Petersburg er mye mer likt Europa enn man tror. I byen er det yrende liv og masse utenlandske restauranter. Det er i utkanten det er fattigdom.
      Mitt råd er å starte prosessen nå, slik at når dere er klare ( og da haster det alltid litt, man har veldig lyst på barn….fort) er dere allerede igang 😉
      Bare å spørre mer om du trenger 😉

    6. Dette var i høyeste grad veldig “ordentlig” – herlig at du deler dine tanker og er åpenhjertelig 😊

    7. Jeg syns du har fått fram det viktigste på en veldig god og tydelig måte, så bare fortsett sånn 🙂
      Selv brukte jeg flere år på å bestemme meg for eggdonasjon. Måtte svelge en del kameler på veien, og det tok sin tid å finne fram til relevante fora på nett. Sistnevnte har vært til uvurderlig hjelp. Det blir så mye mer virkelig når noen har gått foran og vist vei. For meg er det ingen tvil – når jeg kan elske en katt som mitt eget barn, kan jeg også elske et barn som jeg har båret frem og livnært av mitt eget blod. Men siden jeg vet at gener er viktig for familien min, har jeg foreløpig latt være å si noe til dem. Sjansen er nemlig stor for at et ev. barn vil være så likt meg uansett at ingen kommer på å spørre. Slik var det iallfall med tvillingene jeg mistet. Statistisk sett skorer disse barna høyt på de fleste målinger. Det begrunnes ofte med at foreldrene pleier å være over gjennomsnitlig ressurssterke. Men jeg tror det kan ha like mye med å gjøre at disse barna er både nøye planlagt og høyst etterlengtet. De blir ikke tatt som en selvfølge og får utrolig takknemlige foreldre. Siden donor ikke hadde tenkt å bruke det egget selv uansett, ville akkurat den lille spiren ha mistet sjansen til livet om ikke vi hadde stilt oss til disposisjon med våre magehuler. Adopsjonsbarn kan noen ganger føle på at de er blitt valgt bort av noen, mens donorbarn kun er valgt.

    8. Enig med det folk skriver her, bra innlegg og bra kommentarer. Jeg har selv lykkes med eggdonasjon og vender det døve øret til negative kommentarer. Jeg anbefaler Ava Peter sterkt. Jeg har hatt 3 forsøk i Riga tidligere og de var klart bedre i Russland. Jeg trengte jo alle disse medisinene. Gratulerer så mye og heier på deg og andre i samme situasjon <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg