Jeg begynner å kjenne på panikken. Panikken over oss som kjærestepar…. Hvis vi ikke lykkes, hva da? Vil vi “miste” hverandre? Vil vi overleve et slikt nederlag? Jeg tenker jo på meg som mislykket når jeg ikke klarer dette. Vi “sørger” og takler dette på hver vår måte. Jeg vet sambo tar det tungt men sier ingenting. Jeg må akseptere at han takler det anderledes enn meg. Men jeg er usikker på om JEG vil takle å tape kampen. Jeg kommer alltid til å lure på hvordan han ser på meg etter det. Vil vi elske hverandre like mye etter dette, hvis dette ikke går. Hvor lenge er jeg/vi/han villig til å holde på? Hvor går grensen? Jeg vet ikke…. Jeg pleier jo ikke gi meg før jeg har klart det men det er altfor mange faktorer her. Faktorer jeg ikke er herre over. Det begynner å bli vanskelig. Det er både tidspress og press pga av få egg igjen i banken. Vil han gå på en ny runde med ny donor? Det er tøffe valg. Hvorfor skal det være så vanskelig. Hvorfor må akkurat vi streve slik?
Jeg vet jeg ikke vil overleve uten min kjære og er livredd for at vi skal skli fra hverandre……<3<3<3
Håper våren kan gi oss ny giv og energi slik at vi skal klare dette her 🙂
