Jeg er fryktelig sår. Jeg gråter. Jeg gråter mye alene. Når ingen ser. Nå har jeg fått tid til å tenke. Tid til å fordøye. Jeg er sliten. Veldig sliten. Jeg skal på jobb i morgen, men gruer meg veldig. Jeg har egentlig ikke ork. Jeg gruer meg fordi jeg vet at jeg kommer til å begynne å gråte når de andre spør hvordan det går. Og det er slitsomt å holde igjen når man egentlig vil ut i krampegråt…
Når jeg tenker tilbake til lille julaften, på de 3 minuttene vi fikk til å se gutten vår. Angrer jeg på at vi ikke tok bilder. Tiden gikk så fort og jordmor var ferdig på vakt og ville hjem. Jeg har minne om ham i hjertet mitt. Men skulle gjerne hatt litt mer tid med ham. Skulle gjerne studert ham litt lenger. Jeg kjenner det nå, at det var for kort tid til å bearbeide følelsene.
Hva gikk galt? Var det noe jeg gjorde? Var det at jeg sluttet på medisinene? Var det at jeg gikk på zumba? Har jeg noe galt i kroppen som gjør at det aldri går og bli mamma igjen? Får vi svar? Vil det komme frem noe på obduksjonen? Det blir mange spørsmål i hodet. Det surrer og går hele tiden. Når kan vi få prøve igjen…..
Så trist. Sender en klem over til deg da jeg ikke vet helt hva jeg skal skrive…..