I dag tidlig lå jeg å tenkte på at jeg skulle fortelle det tl mamma. Fordholdet til mamma har ikke vært av det beste særlig det siste året. I august i fjor skulle vi på et slektstevne på Toten på min fars side. Når hun begynte å spørre om når vi skulle reise og hva vi skulle ha på oss, måtte jeg fortelle at vi ikke kunne komme da vi hadde et IVF forsøk i Danmark den dagen. Jeg var på sykkeltur og svippet bare innom henne. Hun tok dette svært dårlig, og jeg fikk en lekse om at dette var bare tull i min alder. Jeg hadde nok med mine 2 barn fra før!!  (De er jo voksne nå da). Jeg ble skikkelig forbanna. Jeg gråt og satte meg på sykkelen og gråt hele veien hjem. Dette satte seg skikkelig godt fast i meg. Jeg klarte ikke være hyggelig mot mamma etter dette, selv om jeg prøvde. Jeg måtte ha med sambo som anstand når vi skulle på besøk. Hun tenkte selvsagt på meg, at dette ble for tungt med min helse. Men der stoppet tankegangen hennes…..dessverre..

Så jeg har ikke fortalt mamma noe av det jeg har gått gjennom. 6 graviditeter og 5 aborter på 2 år. Jeg skal innrømme at dette ble min store sorg og ikke ha mammaen min med på laget. Jeg er vel egentlig litt bitter for at hun ikke kan legge sine meninger til side og støtte meg i denne tøffe prosessen. Men det får ikke jeg gjort noe med.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så jeg bestemte meg for å sende en melding med budskapet. Jeg vet at hun kom til å reagere slik hun gjorde, det kom ikke som noe sjokk. Men jeg orket ikke disse sure oppstøtene midt i ansiktet, ikke nå som jeg er så dårlig fra før. 

Og svaret som kom var jo som forventet:     LYKKE TIL

Det var alt hun sa…..og jeg vet det ikke var veldig positivt ment…

Men jeg kommer ikke til å være sur mot mamma. Hun fortjener ikke det selv om hun er imot dette. Hun må bare få tenkt seg om litt. Kanskje få noen innspill fra broren min. Han har visst om denne prosessen hele veien. Og han sier nok hva han mener til henne. Det ordner seg nok….

Gudskjelov har vi noen venner som synes dette er helt topp. Og det gjør godt 😉

Og jeg vet at foreldrene til sambo kommer til å glede seg enormt til denne nyheten, det er godt å ha med i bagasjen for resten av reisen. De ringer jo titt og ofte og spør hvordan det går med meg 😉

Det blir jo det første og eneste barnebarnet i den familien <3<3<3

Men jeg kommer nok over dette også. Jeg har mange støttespillere rundt meg som kommer til å være der når jeg trenger det <3<3<3