Asså….jeg har jobbet med mennesker i over 27 år. Jeg kan se hva de tenker før første håndtrykk. Alle leverer kroppsspråk og ansiktsutrykk uten og vite det selv om hvordan de tenker. Noen prøver å skjule det men sjelden det går. Det vil alltid være et snev som kommer frem. 

Jeg skulle på samtale på Ahus i dag. Og jeg møtte en gynekolog som var gammel og traust. Jeg så det med en gang at hun ikke var positiv til meg. Hun hadde selvsagt lest min journal før jeg kom inn. Hun spurte hvordan dette svangerskapet var gått, i forhold til de med barna mine. Da begynte jeg nesten å gråte som vanlig. Men fikk fortalt at dette var mye tyngre enn jeg hadde trodd det kom til å bli. Jeg fortalte om alle plager jeg hadde, men fikk ingen forståelse for det. Hun spurte om hvilke medisiner jeg brukte. Og jeg nevnte Levaxin, så bare “å du har en slik sykdom??”…nei jeg har ikke den sykdommen men det er vanlig i IVF behandling i utlandet å bruke dette for å få fullført graviditet. Hun sa at hun ikke skjønte hvorfor og at dette var helt ukjent i Norge. Jeg sa at nei det er ikke helt ukjent, men det er ikke mye brukt. Hun nektet og snakke mer om det. Fikk ikke fortalt hvorfor jeg brukte det engang. 

Når det kom til hvorfor jeg ville ha keisersnitt sa hun at det var ikke sikkert at det ble bedre med det. Hun sa at det kunne bli like ille….what…tror du jeg er så dum eller? Tror du jeg kommer hit uten og ha lest meg opp?? Hvordan i hel**** kan keisersnitt gjøre like ille for tarmen min som vanlig fødsel. Det var her jeg sa klart ifra “HVIS IKKE DETTE ER GOD NOK MEDISINSK GRUNN, HVA MÅ TIL DA???”  Da skjønte hun at jeg hadde bestemt meg. Hun sa bare “Slapp av du får keisersnitt, vil bare fortelle deg at når du velger en stor operasjon så er det bakdeler med det også”  Ja selvsagt vet jeg det. Jeg hadde selvsagt ønsket å føde naturlig, men hvis det byr på så mye problemer i etterkant er det vel best for alle parter at vi tar keisersnitt. Hun sa at hun skjønte at jeg ikke var motivert for vanlig fødsel, og hun har jo helt rett. En ting er å måtte løpe på do når man er på egen hånd, en annen ting er med en liten unge på slep. Det vil jo ikke gjøre meg bedre, men hvertfall ikke værre. Hun synes det var rart at jeg ikke hadde prøvd å gjort noe med det i løpet av alle disse årene. Men jeg sa at det hadde ikke vært noe tema. Det er ingen som skal opp min rattata hvis ikke de må.

Så sa hun at hun hadde lest om nakken min. Og hvis jeg hadde liten bevegelighet, måtte jeg kanskje inn å undersøke den før jeg måtte i narkose. Men jeg hadde jo narkose ved siste fødsel i des 16, og ingen nevnte det da. Da skulle hun skrive det også i brevet til de som drev med operasjoner. Men hørte jeg ingenting innen 2-3 uker så skulle jeg ikke tenke på det. 

Så jeg tenker at jeg vant frem på første møte. Det var en god følelse. Det er så lett å si ja og ha og bare gjøre det som blir vedtatt når man er i møte med leger osv. Man har liksom respekt for dem. Men jeg visste at denne kampen måtte jeg vinne. 

Men når jeg spurte om hva skjer hvis det starter en tidlig fødsel. Rekker jeg keisernsitt da? Men da kom det visst an på prioriteringer på avdelingen der og da. Var ikke sikkert de hadde tid. 

Så da blir det keisersnitt 7-10 dager før termin. Jeg feierer med en ekstra cola i kveld he he…