Hva tenker egentlig min datter???

Dette er jo ikke et tema som blir tatt mye opp. Jeg vil ikke bry barna for mye med dette. Men jeg lurer jo på hva hun tenker om dette innerst inne. Min sønn vet det ikke ennå. Og jeg tenker at gutter på denne aldren (18) ikke tenker veldig mye på dette hvis han fikk vite det. Men min datter tenker nok  mye mer enn min sønn. 

Jeg fikk plutselig en melding av min datter for en tid tilbake. Der lurte hun på hvordan det gikk. Og om jeg trodde det kom til å gå bra. Jeg ble helt rørt at hun tenkte på meg uten at jeg hadde snakket med meg på noen dager. Når hun er på besøk snakker vi ikke om dette i det hele tatt. Det er jo helt andre ting som opptar henne. Studier, shopping, gutter, veninner og mye annet. Men det som har skjedd i det siste sjønner jeg meg ikke helt på. Hun har plutselig et stort behov for å snakke med meg, gjøre ting med meg. Her om dagen lurte hun på om vi ikke kunne male litt. Vi skjønte ingenting. Hun har plutselig hatt et stort behov for kontakt, og det er jo hyggelig. Men jeg kjenner jeg må grave dypt for å henge med akkurat nå. Drive å dra frem maleutsstyr nå, dekke til i 3 etasje. Kjøpe inn lerretter og maling. Jeg må hente frem krefter jeg ikke har for å gjennomføre dette. 

Men hva tenker hun egentlig om å bli storesøster i en alder av 20 år. Er sikkert ikke lett å takle. Plutselig skal mamma som hun har hatt for seg selv bruke all sin energi på en ny liten krabat. Ja alle andre som har fått barn i andre runde sier at søsken har tatt det kjempefint og at de hjelper til osv. Men de har jo egentlig ikke noe valg. Vi har jo ikke akkurat tatt de med på diskusjonen. Og jeg har nok vært ganske fraverende de siste årene. Jeg har trengt space til å være i min prøve boble. Det er sikkert urettferdig mot barna mine. Og det plager meg litt skal jeg innrømme innerst inne. Det er litt sårt, at jeg har satt mine barn litt til siden for å pleie mitt eget ego. Det ser ikke ut som om de har tatt skade av det. Og jeg håper at de ikke vil bære nag til meg senere. Jeg håper bare at jeg har mulighet til å være der for dem når de trenger meg i tiden fremover. 

7 kommentarer
    1. Prøv å ikke ha dårlig samvittighet, jeg er sikker på at barna dine ikke har lidd noen nød for at du i perioder har vært fraværende. De er jo store, og forstår helt sikkert dette veldig godt 😊
      Mine eldste barn var 22 , 19 og 11 år da vesla ble født for snart 3 år siden. Jeg har bare positive erfaringer med den aldersforskjellen. De har vært forståelsesfulle og forguder sin lillesøster ❤ Fordelen med så stor aldersforskjell er jo at det ikke blir noen sjalusi, de er for store til det. 😊
      Oppmerksomhet får de alle sammen, de er søsken, men 4 ulike individer – og jeg har et spesielt forhold til de alle.

    2. Jeg syns det er trist at du ikke har fortalt det til din sønn enda jeg. Du tenker nok like mye over det som jenter, bare at di ikke uttrykker det på samme måten.
      Din datter vil nok bare passe på mamman sin. Litt ekstra denne tiden…
      Syns du skal ta det opp med din sønn, og syns ellers at du virker som en god mamma jeg 😉

    3. Anonym: Tusen takk for gode ord. Jeg har utsatt det fordi han har hatt så mye annet å stri med akkurat nå (med sin far) så jeg vil vøre sikker på at dette går bra før jeg sier noe til ham;-)

    4. Støtter innlegget til Glad mamma over her. Prøv å ikke ha dårlig samvittighet. Jeg er overbevist om at du også har nok omtanke og kjærlighet til alle tre i årene som kommer, og de to store vil bli glad i den lille og glemme at du har vært fraværende siste tiden (hvis de syns det nå da..) Min eldste er 18 han også, og opptatt med sitt, men han bryr seg om min lille på 8 mnd allikevel. Ønsker deg all mulig lykke til fremover! Mitt råd er iallefall: Fortell sønnen din om dette når du er klar for det. Jeg er sikker på han vil forstå.. 💞

    5. Jeg ser flere døtre av venninner som gjør mye med mammaene sine. Jeg tenker det er litt hjemlengsel kanskje 💕

    6. Jeg regner med at datteren din har mer behov for deg nå fordi hun ikke lenger har kjæreste og samboer. Da oppstår det gjerne et vakum. Selv fikk jeg tre nye søsken da jeg var hhv. 14, 23 og 26 år som jeg aldri har bodd sammen med, men har delt faren min med siden. Jeg har alltid sett på det å få flere søsken som et pluss og har aldri kjempet om oppmerksomheten med dem (i motsetning til den evige rivaliseringen som den to år yngre broren min og jeg holdt på med). Derfor blir jeg litt forundret når jeg hører om andre som syns at nye halvsøsken er bare stress og savner egentid med forelderen sin. Den tanken har bare aldri falt meg inn, men vi er sikkert like forskjellige på dette som på alt annet. Uansett er det nok en fordel at de er over den verste tenåringsfasen begge to nå, og hvem vet – kanskje får de snart sine egne barn som nesten blir jevnaldrende lekekamerater med attpåklatten din? 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg