I går var vi på harrytur med de gamle til Charlottenberg. Jeg bare satt på krakker hele dagen mens de andre handlet. Jeg var utrolig sliten så fant ut at det var tryggest. Vi spiste middag på kafe før vi reiste hjem. De gamle vet jo ikke at jeg er gravid. Så måtte late som ingenting.
Når vi kom hjem begynte sønnen å mase om middag og en pakke på posten. Jeg kjørte han dit, og på veg hjem fikk jeg fryktelige smerter i magen. Det bare trakk seg sammen i en stor krampe og jeg ble jo kjemperedd for at jeg skulle begynne å blø. Jeg tok 400 mg magnesium. Og sendte mail til klinikken. Fikk raskt svar om å begynne på plan B i tilfelle blødning.
Så jeg tok 2 Tranexamic og mer pogynova med sukret te, mer magnesium og streng “bedrest”. Jeg beordret alt fra sofaen. Sambo fløy som en fille frem og tilbake. I og med at jeg ikke blødde tok jeg ikke progesteron sprøyte.
Jeg fikk nemlig beskjed om å stoppe de sprøytene. Og det er jeg gald for nå, for det klør så forferdelig ennå. De skal kun brukes ved nødstilfelle.
I dag er det litt bedre. Men skal nok ikke gjøre annet enn å ligge på sofaen i dag heller. Har litt murringer ennå og forbereder meg på det værste.
Ultralyd på tirsdag blir vel spennende.
Noe så skummelt. Håper så inderlig det går bra <3
Skjønner godt du ble nervøs. Vi håper på det beste og at det bare var naturlig magevondt som man kan få iblandt:)
Håper dettte bare er normale gravidplager – og at du på tirsdag får bekreftet at alt er ok ❤
😱😱😱
Hørtes kjempeskummelt ut! Skjønner godt at du ble nervøs av dette. Jeg krysser fingrene for at det skal gå bra denne gangen assa! Det virker iallefall som om du blir veldig godt tatt vare på nå, og det er betryggende. Masse lykke til på tirsdag! Klem
Mammatil3: takk <3 Det ble visst onsdag 😉
veit de eldste at dere prøver å bli gravide? og hva tenker de i såfall om det? og hvis de ikke veit vil dere fortelle om at dere brukte ivf?
Ida: Vi har jo fortalt 2 ganger til de at jeg har vært gravid og det har gått galt like etterpå. Så de vet at vi er i utlandet og gjør det. Det er sikkert ikke lett å sette seg inn i når man er 82 år. Men sambo vil skåne dem for bekymringer så han vil ikke fortelle noe før det er helt sikkert. Men de vet ikke at vi har vært i Russland. Vi vet ikke om vi skal si det. De vet at vi var i Spania. De er veldig bekymret for meg og faren synes vi skal stoppe slik at jeg kan få helsen tilbake. Ennå så glad i barn han er og vi vet at han vil glede seg stort. Han gråter hver gang vi forteller det.