Når vi nå har stått i denne prosessen i over 2 år, gjør man seg noen tanker etterhvert. Den første tanken som kommer er at man må være utrolig sterk. Både psykisk og fysisk. Men man vil også oppdage at man er mye sterkere enn man tror.
Man vil møte mye motgang, oppturer og nedturer. For min del er det nok slik at nå har det blitt en besettelse. Nå gir jeg meg ikke før jeg klarer det. Selvsagt er det en “tidslimit”, vi har jo ikke akkurat god tid.
Hvorfor gjør jeg dette?
Jeg har jo 2 flotte barn fra før, men det er min store drøm å gjøre min store kjærlighet til pappa. Hans søster har heller ikke barn, dermed ingen barnebarn i den familien heller. (Det er ikke min motivasjon, men det legger et visst press likevel). Noen sier at det er ikke et menneskerett å få barn, kanskje ikke, men er ikke det noe av livet da? Egne barn å øse av din kjærlighet på. Ja man kan sikkert gjøre mange andre gode gjerninger som fosterhjem og adopsjon. Men der kommer alder inn. Man får ikke gjøre det i vår alder. Men all ære til de som går den veien <3 Vi føler vi har mye å gi selv om vi er litt eldre. Vi holder oss i god form, trener mye og er veldig sosiale. Så det som mangler nå er en liten prins eller prinsesse. 😉
Mange syns nok at dette er altfor sent å bli foreldre. Og for noen år siden hadde jeg nok vært enig. Men da visste jeg ikke nok om alt dette. Når jeg traff min samboer sa jeg klart i fra at jeg ikke ønsket flere barn, jeg visste jo at han ikke hadde barn. Og for ham var det greit, han hadde kanskje innsett at han ikke kom til å få barn. Så skjedde en liten katastrofe for meg. Jeg ble gravid med en gang vi ble sammen. Og jeg fikk fullstendig panikk. Jeg var veldig ustabil på dette tidspunktet. Jeg hadde kort tid før jeg traff sambo rømt fra en voldelig kjæreste. Så når jeg da fant ut at jeg var gravid på jobb, gikk jeg helt av skaftet og fikk sambo til å være med på sykehuset for abort. (Jeg er litt sinna på ham ennå for å ikke prøve å overtale meg om å beholde det). Men etter en stund så jeg hvor lei seg han var for min avgjørelse. Så etter en lang tenkepause sa jeg at vi kunne prøve å få en liten baby. Hvem skulle tro hvilken retning det skulle ta….
Man går ikke gjennom slikt uten å vite at man er sterke sammen…<3 Og her sitter vi 4 år etter, uten baby, foreløpig.. Men det har vært veldig nærme.
Vi har fått mange fine turer på denne “reisen” da. Til Danmark og Riga og Barcelona. Jeg elsker jo å være på tur med min kjære. <3
Men disse forsøkene tar jo på, mest for meg grunnet alle medisinene. De er jo ikke helt ufarlige. Det står jo kreftfare på alle sammen, men vi må bare tro dette går bra. Men for psyken er det nok værst. Alle nedturene. Man må bare snu på femøringen og kjøre på etter at man har hatt en abort. Dette er ikke for pingler. Men har man en god porsjon galgenhumor går det meste bra. ;-D
Jeg synes veldig synd på de som er mye yngre enn oss, som kanskje ikke har penger til dette (vi er ikke rike vi heller bare så det er sagt altså). For hvis det eneste du vil er å få barn men ikke klarer det, og du går på en nedtur hver gang mensen kommer og du ikke er gravid…det er helt grusomt slitsomt og det tar på forholdet.
Donor
Å være donor er ikke så stor jobb som noen tror. Man tar medisiner for en kort periode. Kommer inn på klinikken og tar ut noen egg. Og er tilbake på jobb dagen etter. Dette er jo damer i ung alder som er sjekket ut at de har mange egg av god kvalitet. Og det er ingen hinder for de å bli gravide i ettertid. Dette er jo som regel studenter som får en sum penger for jobben. En vinn vinn situasjon slik jeg ser det. De kan jo få en hel skokk med unger etter dette. Det er vel litt forskjellig fra land til land men i spania kan man brukes som donor til norge 2 ganger. Så vår donor kan kun brukes til en norsk dame en gang til. Men jeg tenker at det kan jo være rart for donor å tenke på at hun har flere barn ute i europa. Jeg tror vel ikke at det er noe du tenker på hver dag akkurat. Donor er jo anonym og kan ikke spores opp igjen.
Neste blogginnlegg vil jeg ta for meg barnet. Hvordan vi ønsker å formidle til barnet hvor det kommer fra.
Så flott du skriver, om medgang, motgang, fysiske og psykiske påkjenninger. Ja, det handler mye om å være tøff og tåle motgangen. Er jo noe som heter “av motgang blir man sterk”. Blir jo opp til enhver å takle det best på sin måte 😊 Flott at dere har hverandre og ikke gir opp, en dag lykkes dere helt i mål 🖒
Glad mamma: Takk <3<3<3
Flott lesning! Støtter det Glad Mamma skriver over her assa! Flott at dere har hverandre! Å spise så mye medisiner skjønner jeg godt at tar på.. min første kom ikke uten hjelp han heller.. måtte da ta Pergotime.. Har også senere drevet m eggløsningssprøyter kombinert m Pergo, og husker bare da hvor ustabil i humøret jeg ble.. All ære til deg! Fortsett å skrive! Kanskje det er terapi for deg i lengden det også.. hvem vet! Ønsker deg hell og lykke i tiden kom kommer, og jeg krysser fingrene for at snart..veldig snart, får dere drømmen deres oppfylt…!! 💕💜💕💜 💙❤
Mammatilsnart3?: Takk ?
Hvordan går det med deg? Tenker stadig på deg ??
Hei,
Er i uke 35+2 nå så nærmer meg.. Han ligger i tverrleie da..liker ikke! Men en aktiv krabat er dette assa..
Ellers er vel ting som før her.. lite nytt på hjemmefronten, sånn bortsett fra at mamma døde i starten av januar… Det har vært tøft assa.. og savnet er stort… 😥
Mammatilsnart3?: Oj ja nå har tiden gått fort altså 😉 Får jo inderlig håpe at han snur seg snart 😉
Så forferdelig trist å miste mammaen din 🙁 Det skjønner jeg er trist 🙁
Sender stor trøsteklem herfra <3<3<3